Det burmesiske militæret har vist sitt sanne ansikt i overgrep og fordrivelse av rohingyamuslimene. Er en politisk løsning mulig?

Siden august har burmesiske militæret jaget omlag 600 000 rohingyamuslimer på flukt. Flere hundre er drept, kombinert med henrettelser, voldtekt og nedbrenning av rohingyalandsbyer. Hærsjefens har slik skissert sin løsning på problemet: Fordrive rohingyane fra Myanmar. Regjeringen har ikke mandat til å overprøve militæret, men har ansvaret for å finne en politisk løsning. Dette må inkludere retur av flyktninger og endring av statsborgerskapsloven. Begge deler vil føre til massive protester fra militæret og nasjonalister. Etter en overdreven hyllest av militærets reformprosess ser vi nå en realitetsorientering. Reformprosessen var ingen militær exit-strategi, men en overlevingsstrategi. Krisen i Rakhine-staten er ikke økonomisk og sosial, men politisk og juridisk. Og konflikten er like mye nasjonal som lokal (”communcal conflict”). Under disse forutsetningene må man jakte på en politisk løsning. Etter min forrige jakt på politiske løsninger i Rakhine-staten er situasjonen forverret, samtidig som regjeringen har fått fornuftige løsningsforslag på bordet fra Rakhine-kommisjonen, hvor revisjon av statsborgerskapsloven inngår.

Fiendtligheten overfor rohingyaene skyldes frykt for muslimsk dominans og tap av territorium til Bangladesh, kombinert med et mangelfullt og diskriminerende lovverk. Men forståelsen av rohingyaenes kamp for statsborgerskap er mangelfull og ensidig. Kampen om ordet rohingya handler ikke om retten til selvidentifisering, men er en kamp om fullverdig statsborgerskap. Og det er et legitimt krav. Det burmesiske lovverket opererer med flere kategorier statsborgere, hvor militæret har godkjent 135 etniske raser som fullverdige statsborgere. Rohingyaene er holdt utenfor, på lik linje med ”immigranter” etter britenes kolonisering fra 1824, altså for 193 år eller åtte generasjoner siden. Om familien din kom fra India i 1825, og ikke har hatt penger til å bestikke tjenestemenn til å få fullverdig statsborgerskap, er og blir du statsborger av andre, tredje eller fjerde klasse. Rohingyaenes kamp om statsborgerskap og anerkjennelse som etnisk rase er derfor en og samme ting, og kampen pågår innenfor det burmesiske lovverket. Militæret og nasjonalister mener som kjent at rohingyaene er illegale immigranter under og etter kolonitiden. Begge sider mobiliserer lokale og internasjonale historikere for å styrke sin sak, som er et livsfarlig blindspor. Politikk må alltid utformes fra samtidens politiske realiteter. Historie er uendelig interessant, men å bringe historikere inn som sannhetsvitner for renhet og etnisitet har vi forsøkt før i Europa, med katastrofalt resultat. Overraskende mange, nasjonalt og internasjonalt, er i denne kampen gisler av en militær juridisk og politisk tenkning som bør tilhøre fortiden. Dette gjelder også rohingyaene. I stedet for å kjempe for statsborgerskap innenfor et pill råtten lovverk, ligger løsningen i å sprenge rammene, og arbeide for juridiske reformer hvor alle statsborgere er sidestilt, uavhengig av etnisitet og religion. Å koble rase og rettigheter er en oppskrift på rasisme. Det er ikke vanskelig å forstå desperasjonen i rohingyaenes kamp for rettigheter, men å kjempe for umulig scenarie bidrar til å skape sympati på bortebane, men har motsatt effekt på hjemmebane. Den militære grunnloven gir en teoretisk rettighet til selv-administrerte soner. Vi kommer tilbake til dette. Men poenget er altså at ordet «rohingya», som kan virke som en åpenbar rett til selv-identifisering forstås som en fordekt kamp for landområder mot grensen til Bangladesh. Det er dette som er stridens kjerne bak et enkelt ord. Det er også derfor Kardinal Charles Bo, en av de som har sterkeste støttet rohingyaenes sak, har anbefalt Paven å ikke bruke ordet «rohingya» før hans besøk til landet.

Den pågående krisen i Rakhine-staten er humanitær, politisk og militær, og krever ulik respons, nasjonalt og internasjonalt. Det humanitære er enklest å løse. Mer enn 600000 rohingyaer har krysset grensen til Bangladesh. Situasjonen er vanskelig, men den humanitære tilgangen er enklere enn i Rakhine-staten, som er kontrollert av militæret. Det er riktig og viktig at Norge har gitt et lite bidrag, som for all del bør økes.

En politisk og juridisk løsning må defineres i Myanmar, og rammeverket er allerede på plass. Til tross for at hærsjefen ikke er underlagt demokratisk kontroll, har regjeringen ansvaret for å gjennomføre politiske reformer i tråd Rakhine-kommisjonens anbefalinger. Dette inkluderer utdeling av ID-kort, en verifikasjonsprosess, samt å revidere statsborgerskapsloven. I tillegg til frivillig retur av flyktningene. Dette arbeidet er i gang, men det er mange skjær i sjøen. Hvordan verifisere tilhørighet når landsbyer er brent og bevis slettet? Hærsjefen har i tillegg uttalt at det er uaktuelt å revidere statsborgerskapsloven. Her trenger regjeringen internasjonal støtte for å gjennomføre reformer militæret vil motsette seg, for all del kombinert med press dersom regjeringen ikke sørger for en reell forbedring av situasjonen.

Statsborgerskapsloven overlappes av den militære grunnloven fra 2008. En lov som står i veien for demokratiske reformer og fred, og som bør revideres. Men i forhold til rohingyaspørsmålet bidrar den til å skape frykt for at rohingyaenes kamp for statsborgerskap er en fordekt kamp for selvstyre og løsrivelse. Grunnloven gir etniske raser en teoretisk rett til selv-administrerte soner og etniske ministere dersom man er i majoritet innen et område. Seks grupper har denne begrensede rettigheten. For rohingyaene er rettigheten teoretisk, siden militæret har vetorett over grunnloven, og aldri vil åpne for et selv-administrert område for rohingya-muslimer. Allikevel er frykten for muslimsk overtagelse og tap av land til Bangladesh et effektivt virkemiddel for å mobilisere, noe både militæret og nasjonalistene bruker aktivt.

Løsningen ligger i det politiske. Dersom man lykkes med å redusere eller løse konflikten, med smarte trekk i parlamentet og regjeringen, som kontrolleres av NLD (utover grunnlovsendringer), har militæret få argumenter for militære intervensjoner. Gitt dagens politiske klima er det vanskelig, om ikke umulig, å finne veien videre. Handlingsrommet mellom militære, nasjonalister og det internasjonale samfunnet er forsvinnende lite.

Militærets rolle er og blir hovedproblemet i Myanmar, og er også vanskeligst å løse. I Rakhine-staten bærer hærsjefen, Min Aung Hlaing, det reelle og juridiske ansvaret for militærets handlinger. Hæren er ikke underlagt demokratisk kontroll. Hærsjefen har omtalt konflikten som unfinished business fra 1942, som må forstås som en ambisjon om å fullføre en fordrivelse som ble påbegynt da britene trakk seg ut av Rakhine-staten i 1942. Altså en ren innrømmelse av ambisjonen om etnisk rensing.

Kan det internasjonale samfunnet påvirke hærsjefen, og hvilke virkemidlene finnes? En militær intervensjon er utenkelig. Generelle økonomiske sanksjoner vil først og fremst ramme den første valgte regjeringen på 50 år. Økonomiske straffetiltak mot militære ledere og stans av militært samarbeid er betimelig, men vil kutte en påvirkningsmulighet, riktignok marginal. Samtidig: Hvor langt kan militæret gå før man setter ned foten? Hvor mange skal drepes eller voldtas? Det er allikevel en politisk avveining. Militæret har monopol på å håndtere landets konflikter, inkludert fredsprosessen og situasjonen i Rakhine. Det betyr også at hæren har makt til å sabotere regjeringens forsøk på å finne løsninger, både innen fred og konflikt. Håpet om bedring av sivil-militære relasjoner vil føre reformene videre er forsvinnende lite. Kunsten er å overbevise hæren om at det ikke er lønnsomt å promovere konflikter. Ingen har lansert en troverdig ide for å lykkes med dette. Hæren, på sin side, er i en bedre posisjon enn på lenge. De klarte å få med seg vestlige land til å balansere Kina gjennom reformene. Alt de mangler er økt popularitet i befolkningen og å vinne presidentembetet i 2020. Rohingyaspørsmålet er til hærens fordel, dersom da ikke Aung San Suu Kyi klarer å både beholde støtten i folket, samtidig som hun sørger for å gjennomføre juridiske endringer. Når det internasjonale samfunnet i første fase av militærets «opprydningsaksjon» i Rakhine-staten feilaktig holdt Aung San Suu Kyi ansvarlig, danset de en dans koreografert av hærsjefen.

En løsning i Rakhine-staten må defineres av Myanmars folkevalgte regjering. Det er ingen andre veier fremover enn å forsøke å styrke regjeringens arbeid med å gjennomføre nødvendige politiske og juridiske endringer, i tråd med Rakhine-kommisjonens anbefalinger, gjerne i kombinasjon med politisk press.

Det er viktig å huske at militæret er det største hinderet for demokratisk utvikling i Myanmar. Internasjonal støtte bør alltid ha som målsetting å styrke sivilt politikere og sivilsamfunn på bekostning av militæret, og bidra til politiske løsninger på landets konflikter. Det burmesiske militærets fremste fiende har alltid vært fravær av konflikt. Det er synd ikke NLD og Aung San Suu Kyi ser hvilken kraft som ligger i allianser.

(En kortere versjon av denne kronikken, skrevet i samarbeid med styreleder i Burmakomiteen og professor ved Universitetet i Oslo, ble publisert i Klassekampen 17.11.2017 – se under).