Rakhinestaten: Jakten på en politisk løsning

De siste ukene har rohingyaspørsmålet vært på den internasjonale dagsordenen. Først og fremst på grunn av båtflyktningene, som har flyktet over havet i et antall vi ikke har sett siden etter Vietnamkrigen. Mediene har igjen skrudd på nyhetslampene, tre år etter massedrapene i Rakhine-staten. Det har gitt den vanlige dominoeffekten. Presset på FN og det internasjonale samfunnet for å finne en løsning øker, hvor også ASEAN-landene er tvunget til å revurdere sin ikke-innblandingspolitikk. Dette har igjen gitt et større politisk press på burmesiske myndigheter, som de siste fire årene har vist liten vilje til å finne en politisk løsning i Rakhine-staten. Nasjonalister og radikale munker har oppskriftsmessig svart med å marsjere i gatene. Ingenting av dette er overraskende. Det vi imidlertid ikke vet er hva som skal til for å finne en politisk løsning, om en økt polarisering kan eskalere til en ny bølge av massedrap, og om konflikten blir brukt politisk for å mobilisere støtte i valgkampen. Situasjonen vest i landet er uansett eksplosiv, og det skal bare en gnist til for å utløse en katastrofe. Hvis ikke man finner en løsning nå er det en stor fare for økt radikalisering og internasjonalisering av konflikten. Det har hastet å finne en løsning i flere år allerede.

Det er to narrativer knyttet til rohingyane. Det ene ytterpunktet handler om at de er immigranter, at de bør utvises til andre land og at FN kan ta hånd om resten. Dette er et syn som den sittende regjeringen forfekter, og som president Thein Sein åpent uttalte, før vestlige skolerte rådgiverne skrudde på kommunikasjonsfiltrene. Det andre ytterpunktet handler om at rohingyane er en burmesisk etnisk gruppe i Burma, og at vi står midt i et folkemord, et syn som kun kan forsvares ved å tøye på begrepet, slik at det inkluderer prosessen som fører frem til massedrapene. Etter min mening er det lite hensiktsmessig å gå inn i en akademisk begrepsdiskurs, når de pågående overgrepene og forfølgelsen av en minoritet er så åpenbar. Samtidig må begrepsbruken rundt «folkemord» ses i sammenheng med at alle andre ord er brukt opp, uten at det internasjonale samfunnet har reagert. «Etnisk rensing» fra Human Rights Watch i 2013. Check. «Forbrytelse mot menneskeheten» fra FNs spesialrapportør i 2014. Check. Det siste ordet på skalaen er «folkemord». Hva skal til for å reagere? Situasjonen vest i Burma er forferdelig, og det finnes ingen unnskyldning for at det internasjonale samfunnet har feid problemstillingen under teppet. Krisen i Rakhine-staten er resultatet av en villet politikk fra burmesiske myndigheter. Dette er jo en varslet krise år. Internasjonale hjelpeorganisasjoner er nektet tilgang. Burmesiske myndigheter har kontroll på hva observatører skal se. Forholdene i Rakhine-staten har gått fra vondt til verre.

Buddhistisk mobb etterlot 150-250 døde og 5000 boliger ble brent. 140.000 er internert.
Buddhistisk mobb etterlot omlag 250 døde og 5000 boliger ble brent. 140.000 er internert.

En konferanse i Oslo forrige uke om rohingyaspørsmålet skapte mye oppmerksomhet, både i Norge og verden. Sju nobelprisvinnere var med på et opprop for rohingyaene. Jeg skulle ønske konferansen aldri ble arrangert, ved at et internasjonalt engasjement gjorde den overflødig. Men konferansen er et direkte resultat av mange år med diplomatisk ubehjelpelighet og internasjonale aktørers uvilje til å følge opp. Dette gjelder ASEAN, FN, EU og USA og også Norge. Først når medienes skrudde på søkelyset ble dette en sak på den internasjonale agendaen. Det er verdt å minne om at FNs spesialrådgiver for menneskerettigheter, Tomas Ojea Quintana, i fjor skrev at «mønsteret av utstrakt og systematiske menneskerettighetsbrudd i Rakhine-staten kan være forbrytelse mot menneskeheten». Human Rights Watch omtalte interneringen av muslimer i leirene etter drapene i 2012 som etnisk rensing. Fortify Rights, som følger situasjonen tett, beskriver leirene som rene konsentrasjonsleire. FN beskrev allerede på 1990-tallet rohingyaene som en av verdens mest forfulgte folk.

Det er mye å si om Norges rolle. Det var interessant at statssekretær Morten Høglund under konferansen, foran verdenspressen, ikke brukte «rohingya», men «omtalt som rohingya» («referred to as rohingya») i sin tale, mens UD i menneskerettighetsmeldingen til Stortinget (på norsk) fastslår at situasjonen for «rohingyaene» (bruker begrepet uten forbehold) er et hovedproblem i Burma. Det ligger en bevisst dobbelthet i dette. UD vet at spørsmålet kan kompromittere norsk næringsliv, og det er dette som er grunnen til at Norge går på silketøfler. Slik sett belyser saken Norges nye utenrikspolitiske strategi etter Jonas Gahr Støre, som handler om fokus på norsk interessepolitikk (som i beste fall handlet om Støres største politiske seier, delelinjen i nord), men som ser ut til å bli tolket som norske næringsinteresser, hvor UD er ferd med å utvikle seg til en utlandsavdeling av Næringsdepartementet, hvor bistand og fredsstøtte egentlig er et middel for å understøtte Norges interesser (se FAFOs knusende rapport om Norges mangel på strategi i Burma, tilknyttet miljøsatsingen, parret med UDs oppsiktsvekkende ærlighet om sine motiver under fremleggelsen hos Norad, for de som var der).

Under Thein Seins besøk i Norge i 2013 gikk daværende utenriksminister, Espen Barth Eide, langt i å omtale rohingyane som immigranter, noe som ble sitert både i DVB og Aftenposten, og som skapte så mye internasjonal støy at jeg oppfordret UD til å dementere uttalelsene hvis de ble feilsitert, noe de valgte å ikke gjøre. Jeg sjekket også med Kristoffer Rønneberg i Aftenposten, som skrev saken, om Barth Eide faktisk sa de han ble sitert på (jeg husker Kristoffer, av god grunn, ble litt indignert over spørsmålet, fordi det var som å stille spørsmål ved hans integritet, men jeg stilte det nettopp fordi sitatet var så oppsiktsvekkende), og at det ble uttalt i forhold til rohingyane, noe han bekreftet. Espen Barth Eide uttalte: «Det er jo ikke slik at et land er forpliktet til å gi statsborgerskap til alle som bor der. Det er ikke noe vi heller kommer til å kreve. En del kritiske miljøer snakker som om ethvert land ville tatt imot folk fra nabolandet og gjort dem til statsborgere. Vi tror at dette er en konflikt som er mulig å løse gjennom økonomisk utvikling og lokale forsoningsprosesser». Dette sporet har UD holdt fast ved, hvor de altså mener at konflikten i Rakhine-staten er forårsaket av fattigdom, som igjen har bidratt til konflikt mellom rakhinebuddhister og rohingyamuslimer. Denne narrativen følges opp med friske norske penger til en av presidentens rådgivere, tilknyttet Myanmar Peace Center, som dessverre ikke har noen tillit hos rohingyaene, særlig fordi lederen var med å utarbeide handlingsplanen for Rakhine-staten, hvor tvungen tobarnspolitikk ble berørt. Hvis noen lurer på hvorfor Norge har blitt skyteskive for en internasjonal kritikk i rohingya-spørsmålet, ligger årsaken her. Den norske analysen har dessverre vært ensidig, basert på en feilslutning om fattigdomsbekjempelse som rotproblem, og det er åpenbart at unnfallenheten er motivert mer utfra interesser (næringsliv), enn et ønske om å bidra til en løsning på den svært kontroversielle rotårsaken (politikk). Norge har de siste årene lojalt formidlet burmesiske myndigheters narrativ, både i fredsprosessen og demokratiseringsprosessen, og det er foruroligende at Norge ser ut til å holde fast ved regjeringens narrativ også i Rakhine-staten. Espen Barth Eides uttalelser kan ikke tolkes på noen annen måte. Å løfte frem situasjonen for rohingyane kan utvilsomt utfordre næringsinteresser. Norske selskaper gjør mye riktig i Burma, og det er ikke deres ansvar å løfte opp politiske spørsmål. Denne jobben er UDs ansvar. Regjeringen løftet frem rohingyaene i MR-meldingen. Det gjenstår å se om dette bare var festtaler og snakk. Den beste indikatoren på at man står fast ved noen prinsipper, er gjerne når man risikerer noe ved å gjøre det. Det kan ikke være slik at vi kun kjemper for menneskerettighetene til de vi har en egeninteresse i å hjelpe.

Forverringen i Rakhine-staten de siste årene er resultatet av en villet burmesisk politikk. Det er altså et politisk skapt problem som krever politiske løsninger. Til tross for noen riper i lakken har Thein Sein de siste ukene innkassert tre politiske seire. Han har blitt kvitt tusenvis av rohingyaer, som garantert vil gi økt oppslutning for det militære partiet i valget i november. Aung San Suu Kyis parti, NLD, har gått lengst i å forsvare rohingyaenes rettigheter, ikke minst gjennom motstanden mot fire nasjonalistiske lover, foreslått av regjeringen og Thein Sein, flere av dem med klar adresse til rohingyaene. NLD har også berørt spørsmålet om statsborgerskap, som de risikerer å betale en høy pris for i valget, og som gjør Aung San Suu Kyi utsatt, i den grad at det er grunn til å være bekymret for hennes sikkerhet. Den tredje gevinsten handler om at det internasjonale samfunnet fremdeles retter mye av kritikken mot Aung San Suu Kyi, som kontrollerer under sju prosent av setene i parlamentet. Det er helt OK med kritikk, men det er altså regjeringen som har ansvaret for sikkerheten for personer innenfor landets grenser, og regjeringen er i tillegg en forlengelse av det regimet som i flere tiår sto for en brutal undertrykkelse. Aung San Suu Kyi har ikke gått langt i å forsvare rohingyane, men ingen har gått lengre. Det er rett og slett utidig å ikke legge hovedansvaret på Thein Seins regjering, bare fordi det er beleilig motivert i egne interesser.

Så til hovedspørsmålet. Hvordan er det mulig å finne en løsning i Rakhine-staten? For å ta det humanitære først. Internasjonale organisasjoner må gis tilgang til Rakhine-staten, og internasjonale observatører må få fri tilgang til leirene og områder hvor rohingyaer bor for å dokumentere hva som faktisk skjer. Den internasjonale bistanden må være ytterst konfliktsensitiv, og man må bistå rakhinebuddhister og rohingyamuslimer for å ikke fyre opp under motsetningene. Det innebærer at man bør gi like mye støtte til begge sider, uavhengig av hvem som trenger det mest, og forankre dette på begge sider. Å snakke om utvikling og økonomi som rotproblem er en feilslutning. Dersom man virkelig ønsker å finne en løsning, må man anerkjenne at konflikten og overgrepene er høyst politisk. Et hovedproblem i Burma er at etnisitet og rase (rasebegrepet brukes aktivt i grunnloven) er knyttet til statsborgerskap. De 135 burmesiske «rasene» har særrettigheter i forhold til de som defineres som immigranter, uansett om en familie har vært i Burma siden kolonitiden. Det er sikkert korrekt at «rohingya» ikke er nevnt under britene, men etter uavhengigheten i 1948 er begrepet «rohingya» nevnt flere ganger. I 1982 ble rohingyaene juridisk eliminert, da de ikke ble inkludert i de 135 burmesiske «rasene» etter folketellingen. Dette var en høyst politisk beslutning fra et regime som dagens regjering er en forlengelse av. De 135 gruppene ble i tillegg vilkårlig satt sammen. Tallet skyldes trolig at diktatoren Ne Wins lykketall var 9, som er tverrsummen av 135. Det kan kanskje virke utrolig, men seks år senere gjorde han om alle sedlene etter samme mal (90-kyat i stedet for 100-kyat) uten å varsle befolkningen, som var en underliggende årsak til 1988-demonstrasjonene. Det er et faktum at mange av de 135 gruppene egentlige ikke har noe med etnisitet og gjøre, men geografisk områder, som ikke engang de som bor der er enige i, noe flere etniske minoriteter kjempet mot under folketellingen i 2014. I Kachin-staten kjempet de ulike etniske gruppene mot at «kachin» ble kategorisert som en egen etnisitet. Kachin-folket er en fellesbetegnelse på de etniske gruppene Jingpaw, Lisu, Rawang, Zaiwa, Lashi og Lawngwaw. Identiteten er knyttet til disse gruppene, ikke til samlebetegnelsen «kachin». Svært få vil følgelig krysse av for «kachin», noe som fikk de ulike gruppene til å frykte begynnelsen på slutten for kachinstaten. Hvorfor en kachinstat når det ikke finnes et kachinfolk? I Rakhine-staten er det motsatt. Til tross for at Rakhine er en geografisk betegnelse, har kampen stått om at buddhistene er rakhinere mens muslimene primært er immigranter (med noen unntak, bl.a kamanmuslimene).

Vi må ta en liten tur inn i det historiske. Muslimer og buddhister har en symbiotisk forhistorie i Rakhine-staten, vest for Yoma-fjellene. Fjellkjeden har gjort sitt til at delstaten har vært forholdsvis isolert fra resten av Burma. Etableringen av det buddhistiske kongedømmet Mrauk-U ble på 1400-tallet støttet av den muslimske sultanen i Bengal, og kongedømmet skal konsekvent ha brukt en muslimsk livgarde, som kaman-muslimene slekter på (som er anerkjent som etnisk rase). Det har også vært en historie med konflikt. Under andre verdenskrig sto muslimer i Rakhine-staten på britisk side, mens buddhistene sto på japanernes side, med massakrer på begge sider, trolig like mye motivert i lokale konflikter som verdenskrigen.

Wai Wai Nu er rohingya fra Burma, og håper på en løsning i Rakhine-staten. Her fra Urix. Hun var bekymret for at bildene i bakgrunnen var av bangladeshere, og ga NRK dobbeltsjekke.
Wai Wai Nu er rohingya fra Burma, og håper på en løsning i Rakhine-staten. Her fra Urix. Hun var bekymret for at bildene i bakgrunnen var av bangladeshere, og ba NRK dobbeltsjekke.

Etter uavhengigheten i 1948 ble spørsmålet om etnisitet og rase stadig mer politisert. Buddhister i Rakhine-staten definerte seg i økende grad som rakhinere (som etnisk rase), hvor muslimer ble omtalt som innvandrere. Svaret fra muslimene var å definere seg som rohingya. Ordet «rakhine» og «rohingya» er ligner hverandre («kh»-lyden ligner den spanske skarringen på bokstaven «j»). Ifølge denne tolkningen er både rakhine-buddhister og rohingya-muslimer som etniske grupper en konstruksjon. Det hadde vært mer korrekt å si rakhine-buddhister og rakhine-muslimer (evt rohingya-muslimer). Jeg vet ikke nok til å konkludere med om det er slik, og dette er en politisk kamp hvor historikerne deltar, med stor fare for ubalanserte fakta, men jeg har hørt varianter av denne fortellingen fra begge sider i konflikten, både fra buddhistiske nasjonalister og rohingyaktivister. Forskjellen er at begge sider bruker historien til å underminere den andre gruppen. Rasespørsmålet er politisert, som gjør rase til et spørsmål for historikere, som er en livsfarlig vei. Løsningen må handle om å løsrive etnisitet fra statsborgerskapet. Slik var det i 1947-grunnloven, hvor statsborgere hadde like rettigheter, slik at man er like under loven, uavhengig av rase og religion. I dag fremgår både rase og religion av det nasjonale ID-kortet (som nylig ble gjort ugyldig for de «immigrantene» som ikke allerede har kjøpt seg rettigheter av korrupte tjenestemenn).

Kamp om etnisitet i Rakhine-staten er altså en politisk kamp. Hvis man er anerkjent som etnisk gruppe har man alle borgerrettigheter, inkludert rett til en etnisk minister hvis befolkningen er over 0,1 prosent av befolkningen, og man kan selvsagt bli valgt inn i parlament og har også (en teoretisk) mulighet til å bli president eller minister. Frikobling mellom etnisitet og statsborgerskap er en nøkkel til en varig løsning, men gitt dagens politiske klima er dette et lite sannsynlig scenario i Rakhine-staten, og det ville utvilsomt skapt en del nye problemer i andre deler av landet hvor etniske minoriteter ville trolig fryktet en økt marginalisering og burmanisering, uten at de har oppnådd noe som helst i forhold til sine målsetninger etter seks tiår med konflikt. Hvis man holder det internasjonale samfunnets rolle utenfor, og konsentrer seg om innerikspolitiske løsninger, er det Aung San Suu Kyi som har skissert den mest realistiske løsningen. Først må man definere hvem som skal være statsborgere, hvor lovverket må være i henhold til internasjonale standarder, og at loven må håndheves utfra solide rettsprinsipper. De fire nasjonalistiske lovene, som blant annet hindrer buddistiske kvinner å gifte seg med menn fra andre religioner, er åpenbart ikke i tråd med internasjonale rettsprinsipper. Det sier seg selv at det er absurd å nekte personer som har bodd i Burma i mange generasjoner statsborgerskap. Noen har bodd i Burma siden lenge før den britiske kolonitiden, mens andre kom senere. Ikke alle kvalifiserer til statsborgerskap. Samtidig er det viktig å huske på at grensepolitiet (Nasaka) har tjent gode penger på bestikkelser til ID-kort, slik at staten har et direkte ansvar for å ha gitt opphold (Nasaka var forøvrig aktivt med på drapene i 2012). Denne prosessen vil på ingen måte bli enkel, og det er kanskje også en dårlig løsning, men jeg er ikke i stand til å se andre veier ut av konflikten.

Ifølge rohingyane bor omlag 50 prosent utenfor Burmas grenser. Mange er i Saudi-Arabia. Stadig flere strømmer til Malaysia, Indonesia, Malaysia og Thailand. De fleste er utvilsomt i Bangladesh. Rohingya-muslimene er i utgangspunktet et grensefolk, og bilaterale løsninger mellom Burma og Bangladesh må presses frem. Det har vært forstemmende å se hvordan bangladeshiske myndigheter har behandlet rohingyane. Man kan bare håpe at ASEAN-landene forsøker å legge press på partene, og går bort fra prinsippet om politisk ikke-innblanding. Denne uløste krisen er politisk skapt, og påvirker hele regionen. FN må spille en sentral rolle, ikke minst når enkeltland som Norge, ikke tør. I dag ser man en betydelig forskjell i narrativene fra FNs spesialrapportør for menneskerettigheter, Yanghee Lee (erstattet Tomas Ojea Quintana i 2014), og FNs spesialutsending Vijay Nambiar. Førstnevnte er svært kritisk til burmesiske myndigheter. Sistnevnte er svært lite kritisk, uten at dette så langt har bidratt positivt. FN har selv omtalt rohingyaene som et av verdens mest forfulgte folk, og FN må ta en aktiv rolle i å finne en løsning.

Rohingyaer på flukt har satt verdens søkelys på konflikten. Merk! Ikke alle på dette bildet er rohingyaer, og ikke alle er fra Burma.
Rohingyaer på flukt har satt verdens søkelys på konflikten. Merk! Ikke alle på dette bildet er rohingyaer, og ikke alle er fra Burma.

Uansett hvordan man går videre er det viktig å ikke gjøre rakhine-buddhistene til syndebukker. De er som alle minoriteter i Burma ofre for 60 år med diktatur og undertrykkelse, og har i like mange år kjempet for økt selvbestemmelse. De frykter nå at kampen for selvstyre blir overskygget av at de blir gjort til syndebukker i en konflikt som har fått utvikle seg under militærregimet og som er forverret under Thein Sein. Jeg har ingen illusjoner om at rakhine-buddhistene har en spesielt vennlig innstilling til rohingya-muslimene. De frykter at deres politiske målsetninger nå angripes fra to sider: Fra den burmanske sentralregjeringen og fra rohingya-muslimene. Dette er en frykt vi være sensitive for, og ikke feie under teppet. Spørsmålet om etnisitet og rase er høyst politisk, og da blir begrepet «rohingya» en direkte politisk trussel, for rakhine-buddhistene, som i andre deler av Burma blir sett på som en buddhistisk frontlinje mot muslimene i vest.

Dersom man ikke klarer å finne en politisk løsning vil en uholdbar situasjon fortsette, slik den gjorde på 1970-tallet, 1990-tallet og nå etter 2012. En global kontekst med økt polarisering, til dels over religiøse skillelinjer, gir en fare for en internasjonalisering av konflikten. Fortsatt konflikt vil føre til en økt radikalisering på begge sider, hvor motsetningene kan fôre en nasjonal og internasjonal ekstremisme, uten omtanke for rohingyaene. Dette er noe vi allerede ser, hvor rohingyaspørsmålet er en del av en propagandakrig, med bruk av falske bilder og bevis på begge sider av konflikten. Slik sett bør både den burmesiske regjeringen og det internasjonale samfunnet ha en felles interesse å finne en løsning snarest. Men det er ikke mulig å finne en løsning, dersom det ikke er vilje til å finne en løsning.

PS! Dette er ingen akademisk analyse. Mesteparten av det jeg skriver er basert på samtaler med rakhinebuddhister, rohingyamuslimer og andre, men rapporter fra andre og nyhetsbildet er et åpenbart bakteppe. Rohingya-spørsmålet er svært sensitivt, og jeg skriver etter beste evne, uten garanti mot faktafeil. Jeg er takknemlig for alle innspill og pekefingre (håper å slippe langfingre). Les mer i rapporter fra International Crisis Group, Maung Zarni og andre, og les dem med et kritisk blikk. Vil dere lese en versjon fra radikale rakhinebuddhister, og forstå hvor polarisert situasjonen er, kan denne være verdt en gjennomlesing. Dette finnes for all del tilsvarende propaganda på den andre siden av konflikten, hvor falske bilder og informasjon er brukt, til dels med et bevisst formål om å øke polarisering, og fôre en økende radikalisering.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s