Valget 8. november endte med en overveldende seier til Aung San Suu Kyi og NLD. Partiet vant 390 av 657 seter i nasjonalforsamlingen (valget ble avlyst i 7 valgkretser), mens militæret har reservert 166 seter og USDP vant 42 seter. NLD sikret 79 prosent av setene som var på valg, og kontrollerer 59 prosent av den neste nasjonalforsamlingen. Det gir regjeringsmakt, presidenten og en av visepresidentene. Den militære siden kontrollerer 32 prosent. Valgresultatet overrasket mange, og aller mest militæret og USDP. Spørsmålet er hvordan de vil reagere. Realiteten er at ingen vet. Usikkerheten er like nervepirrende som den er positiv. De siste tiårene har det vært liten usikkerhet om militærets eneveldige makt. Unntaksårene var demonstrasjonene i 1988 og det påfølgende valget i 1990, men hvor håpet ble knust, og endte med to tiår i diktatoren Than Shwes mørke. I 2015 er situasjonen en annen. Hærsjefen og presidenten har lovet å respektere valgresultatet, og har hatt korte, men viktige møter med Aung San Suu Kyi. Mer interessant var møtet mellom Aung San Suu Kyi og Than Shwe, som mange burmesere fremdeles anser som Burmas sterke mann. Møtet varte i 2,5 time, dobbelt så lenge som møtene med hærsjefen og presidenten til sammen, og i etterkant ble det publisert et bilde av en 5000-kyatsseddel med tre viktige signaturer. Jeg kommer tilbake til det.

Det er verdt å merke seg at maktovertagelsen til NLD vil skje senest i slutten av mars. Det er først da en 55 år lang historie med ikke-valgte ledere må bli brutt. De fleste politisk engasjerte burmesere tør ikke å stole på at militæret vil gi fra seg makten. Men dersom militæret tør å respektere folkets vilje, og å jobbe med og ikke mot NLD og Aung San Suu Kyi, kan vi få et gjennombrudd innen demokratisering og fred. I motsatt fall, dersom militæret ser seg tjent med at NLD feiler, har de alle incentiver de trenger for å sabotere partiets styringsevne. Som de fleste er kjent med: Militæret har vetorett mot endringer i en grunnlov som langt på vei er skrevet for å sikre militære interesser, og står i veien for et reelt demokrati og varig fred. De har reservert hvert fjerde sete i parlamentet og kontrollerer samtidig tre mektige departementer. Også politiet er underlagt den militære innenriksministeren. Militæret kontrollerer det landsomfattende administrasjonssystemet fra Slorcs tid (kommandostrukturen General Administrative Department), og har kontroll over en rekke ledende adminstrative stillinger i departementene (mange utnevnt de siste månedene), og har et sterkt grep om byråkratiet. I tillegg har de utstrakte fullmakter i grunnloven, inkludert å erklære unntakstilstand og ta over kontrollen i landet (de har flertall i sikkerhetsrådet). Militæret har makt til å sabotere fredsprosessen (som vi har sett de siste månedene), eskalere konflikten i Rakhine-staten og stikke kjepper i hjulene for demokratisering og fred. Virkemidlene ligger klare, og de er konstitusjonelle. Alt dette er gammelt nytt. Poenget er at militæret har tilsvarende makt til det motsatte. Håpet ligger i at de vil avstå fra å bruke disse virkemidlene, og være en positiv kraft i burmesisk politikk. Det store spørsmålet er hvor grensen går. Hvordan NLD skal klare å utfordre militærets politiske hegemoni, inkludert å endre en udemokratisk grunnlov, uten å provosere frem en militær reaksjon. På den annen side: Hvordan skal NLD klare å få med seg de etniske minoritetene dersom de ikke makter å endre grunnloven? Det blir en balanse på en knivsegg, og det krever en god dialog mellom militæret og NLD. Derfor er de separate toppmøtene mellom Aung San Suu Kyi, Thein Sein, Min Aung Hlaing, Shwe Mann og Than Shwe så viktige.

Valget har samtidig feid en del usikkerhet av veien. Det er ingen tvil om at valget har en enorm betydning. Det var mer enn en slags øvelse frem mot 2020, som en del diplomater snakket om før valget (som for å berede grunnen for fem nye år for Thein Sein). Det var tilsvarende uheldig å bagatellisere valgets betydning, ut fra at militæret uansett hadde full kontroll gjennom grunnloven. Joda. Militæret har gitt seg selv politisk makt, og det er fremdeles usikkert om hvordan de vil reagere, men valget har utvilsomt endret det politiske spillet. Vi vet ikke hva slags endringer det resulterer i, men situasjonen før og etter valget er to forskjellige ting.

Valget i 2015 gjør at man kan slutte å snakke om valget i 1990 som et bevis for NLDs popularitet. Svært mange avfeide og latterliggjorde at NLD skulle stå like sterkt i 2015 som i 1990. NLD har nå bevist at folkets støtte er minst like sterk i dag som for 25 år siden. Det går ikke lengre an å snakke ned Aung San Suu Kyis legitimitet. Hun har stått fast på en prinsippfast ikke-voldelig kamp for demokrati og menneskerettigheter, med enorme personlige ofre på demokratisk side. Velgerne vet at hun er den eneste som kan samle folket på kort sikt, og det beste håpet for demokrati. Det bør diplomatene nå erkjenne, som i fem år har vært brukt superlativene om Thein Sein, men vært tause om en rekke alvorlige tilbakeslag i hans regjeringstid. Valgseieren bør også gjøre slutt på svartmalingen av Aung San Suu Kyi som en svak politiker. Hun har ledet NLD til politisk seier, til tross for politisk vingeklipping og tre år i parlamentet uten utøvende politisk makt. Det er en bragd. Hennes politiske evner vil selvsagt måles i forhold til hvordan hun vil lede en kommende regjering, samtidig som man ikke må overse faren for militærets spill i politikken og på slagmarken. Jeg er redd en lang rekke vestlige politikere som tydelig støttet en ikke-valgt regjering, og avsto fra kritikk, ikke vil vise en tilsvarende tålmodighet over for en valgt leder som risikerer å ha militæret mot seg, som de viste en president som ikke var valgt, og hadde militæret med seg. Jeg har ofte lurt på hvorfor det er slik. Hva som er forskjellen på måten vestlige ledere behandling av Nelson Mandela og Aung San Suu Kyi. Jeg har skrevet om dette tidligere.

Valgresultatet satt en stopper for et politisk spill i overgangsperioden mellom valget og regjeringsskiftet i mars. Det var betydelig frykt for en farlig drakamp, med ankesaker og posisjonering, mellom de pro-militære og den ikke-militære blokken. Det var forventet at perioden ville gå med til forhandlinger, mellom NLD, USDP og etniske partier. NLD blåste alle av banen. Personlig tapte jeg to flasker vin i et veddemål på om NLD ville få rent flertall eller ikke. Jeg trodde (og håpet) de etniske partiene ville gjøre det bedre i de etniske delstatene, med forbehold om at de ville rote det til ved å ikke stå sammen om ett parti. Dessverre klarte de etniske partiene i liten grad å samles. Unntaket er Rakhine-staten, der ANP vant stort. Også SNLD står sterkt i Shan-staten. Stemmegivningen i de etniske delstatene var i stor grad taktisk. En stemme til en av de mange etniske partiene kunne i realiteten styrket USDP. Jeg håper de etniske partiene ikke går i skammekroken, men jobber for å samles rundt ett parti i de respektive delstater frem mot valget i 2020. Isåfall vil bildet trolig se annerledes ut i 2020. Jeg håper ikke NLD tolker valgresultatet som et uttrykk for manglende folkelig støtte til de etniske partiene, og som et argument for en sentralisert stat (slik den kontroversielle professoren Robert Taylor gjør her). Vi må heller ikke glemme at NLDs valgseier har sammenheng med valgsystemet (enkeltpersonkretser). NLD fikk 57 prosent av stemmene, men vant 79 prosent av valgkretsene. USDP vant 28 prosent av stemmene, men vant bare 8,5 prosent av setene. Interessant nok ville et proporsjonalt system gitt omtrent samme antall seter til NLD som USDP (uten de militære setene), sammenlignet med hva USDP og de militære fikk til sammen. Jeg ser gjerne at man tar opp igjen diskusjonen rundt valgsystemer, forutsatt at militæret gir avkall på sine seter i parlamentet.

Over til uvissheten. Etter valget er det enkelte hendelser som er mye diskutert og analysert, som illustrerer en positiv usikkerhet. Jeg vil trekke frem et par eksempler: Hva betyr møtene mellom militæret og Aung San Suu Kyi? Det er lovende at Min Aung Hlaing og Thein Sein har anerkjent valgresultatet, og har møtt NLDs leder, riktignok i forholdsvis korte høflighetsmøter. Man skal på ingen måte se seg blind på møter. Aung San Suu Kyi har møtt smilende militære ledere før, uten at det har gitt resultater, men det er grunn til å håpe at det er annerledes denne gangen. Det er svært interessant at Aung San Suu Kyi hadde et 2,5 times langt møte med diktatoren Than Shwe. Hva betyr det? Andelen burmesere som mener Than Shwe fremdeles har politisk innflytelse er omtrent like høy som andelen utlendinger som mener han ikke har det. Det som er sikkert er at Than Shwe er arkitekten bak militærets reformer, og utnevnte både Thein Sein og Min Aung Hlaing (og Shwe Mann). Presidentkontoret har gjentatte ganger løftet frem Than Shwe som den store reformatoren (noe som er totalt uspiselig for de som har levd under hans jernhæl). Det er også kjent at presidenten jevnlig kontaktet Than Shwe for å be om råd, helt til han fikk ordre om å slutte med det. På den annen side: Det er ikke tradisjon for at en burmesisk diktator fortsetter å ha innflytelse etter å ha gitt fra seg eller fratatt kommandoen over de militære styrkene. Militæret har tvert i mot spist sine egne barn, som Ne Win og Khin Nyunt, som ble satt i husarrest. Men i hvilken grad Than Shwes fortsatt har innflytelse og uformell kontroll er det ingen som vet sikkert. Det er følgelig usikkert om diktatoren møtte Aung San Suu Kyi i bekymring for familiens fremtidsutsikter eller for å diskutere landets fremtid. Hvis det var personlige interesser kunne et møte sette presidenten og hærsjefen i forlegenhet. Men hvis burmeserne har rett i at Than Shwe har politisk tyngde, kan møtet ha handlet om å finne viktige politiske kompromisser. I så fall vil det være en fornuftig strategi fra Aung San Suu Kyis side, som har gjentatte ganger har vist en bedre politisk teft enn det kritikerne har tildelt henne. Ut av møtet kom det angivelig en 5000-kyatsseddel (!), signert Than Shwe (3.10.2009), Thein Sein (12.5.2012) og Aung San Suu Kyi (19.11.2015). Med dagens kurs har seddelen en verdi på 33 kroner, men seddelen vil forhåpentligvis bli gull verdt for landets fremtid (det bør nevnes at mange betviler at seddelen er ekte). Men så bør vi ikke glemme at det politiske spillet ikke er over, og at den gamle diktatoren er oppfostret i Department of Psycological Warfare. Og hver gang hærsjefen og militæret åpner munnen er det åpenbart hvor stor forskjell det er på hva man legger i begreper som demokrati, fred, våpenhvile og føderalisme. Aung San Suu Kyi uttalte etter møtet at man nå må jobbe for forsoning og ikke straff. Det er et tydelig signal, som tar opp militære lederes frykt for represalier, som jeg mener er en fornuftig pragmatisk linje. Men som naturligvis vil provosere etniske grupper som er under angrep. Jeg må raskt presisere at hva som er fornuftig for Aung San Suu Kyi og hva som er fornuftig for sivilsamfunnet er to forskjellige ting. Det er ingenting galt med at sivilsamfunnet arbeider for å stille militære ledere ansvarlig, og det er samtidig viktig å vite at alvorlige brudd på menneskerettighetene ikke har en foreldelsesfrist, slik at innsamling av bevis aldri er en dum strategi.

Hva med Shwe Mann? Hvorfor nevnte jeg ham som en av de viktige personene som Aung San Suu Kyi møtte? For det første er Shwe Mann parlamentspresident og formelt sett en viktig person. Samtidig fikk han et banesår da han ble avsatt som partileder av Thein Sein i en væpnet aksjon i juli. Militæret kontrollerer alle statlige våpen, og følgelig var aksjonen avklart med militæret, og den militære innenriksministeren Ko Ko. Shwe Manns politiske kapital sett fra Aung San Suu Kyis side var betinget av at han var et bindeledd overfor militæret. Aksjonen indikerte at Shwe Mann var politisk død. Det interessante nå er at det var Shwe Mann som var mellomleddet for samtalene, i tett dialog med Than Shwes barnebarn (det var han som publiserte bildet av 5000-kyatsseddelen). Kan parlamentspresidenten gjøre et comeback, eller er vi vitne til hans svanesang? Igjen er det en fin usikkerhet som har oppstått etter valget. Kortene er på sett og vis stokket og delt ut på nytt. Hva dette betyr for sentrale personer på pro-militær side gjenstår å se. Det er uansett ingen tvil om at Shwe Mann har en god relasjon til Aung San Suu Kyi.

Hva med Aung San Suu Kyis kontroversielle uttalelse om grunnloven? På en pressekonferanse noen dager før valget uttalte Aung San Suu Kyi at hun sto over presidenten, noe som ble gjentatt flere ganger, og innebærer at hun hever seg over grunnloven, som slår fast at presidenten er øverste leder i landet (selv om dette ikke er helt sant, gitt militærets privilegier). Dette ble tatt som en indikasjon på en udemokratisk innstilling fra fredsprisvinneren. Å ha sagt noe tilsvarende i Norge ville utvilsomt vært et politisk selvmord. Jeg er langt på vei enig i at uttalelsen var uheldig, også med tanke på å provosere militæret. Samtidig må man ha med seg i analysen at den burmesiske grunnloven er høyst udemokratisk og skrevet for å beskytte militære interesser, og ikke folket. Velgerne ønsker åpenbart Aung San Suu Kyi som president. Måten grunnloven står i veien for dette er absurd. Aung San Suu Kyi vet utmerket godt at velgerne stemte på NLD på grunn av henne og hennes utrettelige kamp. Uttalelsen kom tre dager før valget og var en ren forsikring til velgerne om at hun ville lede landet dersom NLD vant, til tross for grunnloven. Jeg er ikke i tvil om at uttalelsen er en del av NLDs taktikk for å få til en endring av grunnloven. Dersom militæret innser det absurde i at alle vil behandle Aung San Suu Kyi som en president, uten at hun får være det, kan det i beste fall føre til at de militære i parlamentet åpner for endringer i grunnloven. Om dette er realistisk eller utopisk er det bare de militære som avgjør. På den annen side: En stående spøk blant burmesere er at Than Shwe styrte landet i fem år uten å være president, så hvorfor er det verre at Aung San Suu Kyi gjør det? Hun er en politikere folket ønsker som president. Than Shwe er en tidligere diktator.

I skrivende stund har det ikke vært overføring av makt basert på et reelt valg på 55 år. I februar 1960 vant U Nu og «Clean» Anti-Fascist People’s Freedom League (som stilte mot «Stable» AFPFL), men det ble kun et politisk intermezzo mellom Ne Win’s unntakstilstand i 1958 og militære kupp i 1962. I mars 2016 bør militæret gjøre denne dystre statistikken til skamme. De har makt og midler til å gjøre det rette. De må bevise at de også har viljen, og her må det internasjonale samfunnet monitorere utviklingen tett. Dersom det er en genuin vilje skal Thein Sein ha kred for å holde løftene om et fritt valg. Min Aung Hlaing skal ha kred for uttalelsene om at de vil respektere velgernes dom. Om militæret i tillegg velger å ikke motarbeide en valgt regjering, kan fremtidens generasjoner se tilbake på valget i 2015 som et positivt veiskille, i motsetning til i 1990. Like før flyet tok av fra Yangon til Chiang Mai 14. november sendte jeg en sms til informasjonsminister og presidentens talsmann, Ye Htut, hvor jeg gratulerte med et imponerende godt gjennomført valg. Han svarte at presidenten «makes history» og lovte å «prove the critics wrong». Det er et løfte som både må overholdes av ledere innen politikken og innen militæret nå må overholde. Det var et uhyre spennende 2015. Et skjebneår. 2016 kommer til å bli minst like spennende.

Oppdatert 1.3.16: Da er det bekreftet: Seddelen er falsk. Ihvertfall er signaturen til Thein Sein manipulert inn. President Thein Sein vurderte å gå til søksmål mot den som forfalsket den, men droppet det. Dette bekreftet presidentens talsmann for meg i går. Så får vi håpe reformprosessen er mer genuin.