La oss slå det fast med en gang: Valget, søndag 8. november 2015, er et veivalg som har enorm betydning for Burmas politiske fremtid. Det er første gang på mer enn 50 år burmesere selv kan få bestemme hvem som skal lede landet. I 1990 og 2010 ble valgresultatet stjålet. Suppleringsvalget i 2012 sto bare om sju prosent av parlamentet. Søndag står valget om 75 prosent av nasjonalforsamlingen, som vil avgjøre hvem som vil sitte med regjeringsmakt de neste fem årene. I tillegg står valget om hvem som vil styre 14 regionale parlamenter. Det skal altså avlegges tre stemmer: Overhuset og Underhuset på nasjonalt nivå, samt det regionale parlamentet.

For å begynne med tallene. Nasjonalforsamlingen består Overhuset og Underhuset, med totalt 664 parlamentarikere. Det er 440 seter i Underhuset, hvorav 330 sivile seter, som består av én representant fra hver valgkrets, hvor det partiet som får flest stemmer vinner setet. Militæret har 110 seter. Overhuset har 224 seter, som velges inn utfra de ulike stater og regioner. Det er 168 sivile seter, mens 56 er reservert militæret. For at den pro-militære siden skal få rent flertall og presidenten, trenger de bare å vinne 167  sivile seter, i tillegg til de 166 militære setene. Dersom opposisjonen og NLD skal vinne må de vinne 333 seter. I prosent betyr det at de pro-militære må vinne 33,4 prosent av de sivile setene for å danne regjering, mens opposisjonen må vinne 66,9 prosent. Valget er ikke et presidentvalg, og partienes presidentkandidater offentliggjøres ikke før etter valget. Prosedyren er at Underhuset, Overhuset og militæret nominerer hver sin kandidat, hvor den som får flest stemmer i Nasjonalforsamlingen. Deretter vil den som blir valgt måtte godkjennes av en egen komité, som kan gi militæret et rom for politisk spill.

De pro-militæret har altså et solid forsprang. Gitt at valget blir fritt og rettferdig tror jeg NLD vil vinne med klar margin, og sikre langt over 50 prosent av stemmene på landsbasis. Men prosent i oppslutning er noe helt annet enn antall prosent i Nasjonalforsamlingen. 66,9 prosent av valgkretsene (333 av 498 seter) er en tøff oppgave. De få målingene som er foretatt viser at NLD står overraskende sterkt, også i etniske delstater, men det finnes ingen systematiske meningsmålinger. Det er forventet at etniske partier vil vinne de sju etniske delstatene, men man skal heller ikke avskrive muligheten for at splittelsene i etniske partier har banet vei for NLD. Samtidig som det er ventet at de mange burmanerne i etniske delstater vil velge NLD fremfor USDP.

Gitt disse spillereglene: Er det i det hele tatt mulig å snakke om et fritt og rettferdig valg? Er militærets føringer så sterke at valget har begrenset betydning? Mange er kritiske. På den ene siden står en del diplomater og analytikere som mener årets valg ikke er så viktig, hvor man trekker frem valget i 2020 som den virkelige testen. Dette er akkurat hva den militære siden ønsker å høre. På den andre siden står de som mener valget ikke spiller en rolle, siden grunnloven er udemokratisk og uansett sikrer militæret politisk kontroll. Begge deler er etter min mening respektløst overfor burmesiske velgere og kandidater som med stort mot har gått inn i en valgkamp som avsluttes søndag klokka fire. Det er ingen naivisme i fra deres side ved å stille til valg, men en kalkulert risiko hvor opposisjonen nok en gang mobiliserer, med krav om at dette valget ikke stjeles, og at valgresultatet må respekteres. Dette til tross for grunnloven. Til tross for militæret og myndighetenes spill. Hvis valget søndag virkelig blir fritt og rettferdig, og valgresultatet respekteres, vil det gå inn i historiebøkene som valget som endret Burma. Isåfall må myndighetenes anerkjennes for å ha holdt sine løfter. I motsatt fall vil valget peke i retning av nye år med totalitært eller semitotalitært styre.

Når man snakker om mulighetene, er det samtidig viktig å nevne begrensningene. Millioner av velgere er fratatt retten til å stemme, særlig rohingyamuslimer, men også etniske minoriteter i det valgkommisjonen definerer som konfliktområder, utfra en diskutabel kategorisering. Det er forståelig at burmesere som er fratatt stemmeretten anser valget som alt annet enn fritt og rettferdig. Måten valgkommisjonen har utestengt kandidater, spesielt de med muslimsk bakgrunn, er uakseptabel. Et annet forbehold ligger i grunnloven, som ble skrevet for å sikre militæret politisk makt og innflytelse. Den har reservert 25 prosent av setene i nasjonalforsamlingen og regionale parlamenter. Militæret har i tillegg reservert tre departementer, uavhengig av hvem som vinner regjeringsmakt, som sikrer dem kontroll over Innenriksdepartementet (med kontroll over politiet og administrasjonssystemet, General Administrative Department), Forsvarsdepartementetet og Grensedepartementet (med kontroll over etniske delstater, som har relevans til fredsprosessen). Militæret står uansett over presidentens kontroll, og har gjennom Det nasjonale sikkerhetsrådet, hvor de militæret har flertall, en grunnlovsfestet rett til å ta makten dersom de mener det er nødvendig. I tillegg utpeker presidenten øverste sjef i landets 14 stater og regioner, som altså ikke står til ansvar for velgerne.

Allikevel utgjør valget et veiskille i burmesisk politikk. Militæret kuppet makten i 1962, og 50 år senere har de ennå ikke gitt avkall på politisk kontroll. Da Thein Sein ble utpekt til president i 2011, basert på et manipulert valg året før, lovte han burmesere og det internasjonale samfunnet et disiplinert demokrati. Det er verdt å merke at han aldri lovet det demokratiet som enkelte overoptimistiske diplomater tolket det som, men et demokrati begrenset av en udemokratisk grunnlov. Det er dette som ligger i militærets tragikomiske begrep om et «disiplinblomstrende demokrati». Det de imidlertid har lovet er et fritt og demokratisk valg av 75 prosent av parlamentet, og at burmesere selv skal få velge sine politiske ledere. Søndagens valg og tiden frem til et nytt parlament tiltrår (januar) og en ny regjering kommer til makten (mars/april), vil bli den viktigste indikatoren på om de overholder dette løftet. Med alle begrensningene, vil et fritt valg og respekt for valgresutatet, være et betydelig skritt i demokratisk retning. Å gå gatene i Yangon sammen med begeistrede velgere, og se kandidater som har sittet 15-20 år i fengsel, har vært rørende og engasjerende. Pyone Cho satt 16 år i fengsel, var en av lederne i 88-generasjonen og er nå kandidat for NLD i en bydel i Yangon. Å snakke ned valget og forventningene til gjennomføringen er lite hensiktsmessig. Det internasjonale samfunnet bør ha en strategi for hvordan de vil håndtere en situasjon hvor valgresultatet stjeles, på valgdagen eller i tiden etterpå.

Hva med burmeserne selv? Jeg kan ikke skryte på meg å snakke med 51 millioner burmesere, men jeg har knapt møtt en eneste som virkelig tror at militæret vil overholde sine løfter. At de faktisk vil gi fra seg makten dersom valget blir tapt. Det illustrerer en sterk mistillit til at myndighetene. Historisk sett er det gode grunner til å respektere en slik skepsis. Mye står på spill. Militæret er tett på målet om å opprettholde politisk makt, kombinert med vestlige investeringer. Målet er sosiale og økonomiske endringer, og komme ut av Kinas politiske og økonomiske grep, samt å marginalisere Aung San Suu Kyi og opposisjonen. Khin Nyunt og Than Shwe staket ut kursen, og enkelt sagt står de bare noen uker fra en total seier. Dersom NLD og opposisjonen taper, og de internasjonale observatørene mener valget er korrekt gjennomført, har opposisjonen på kort sikt tapt alt. Opposisjonen har utvilsomt folkets støtte, men det er også alt de har. Et av mine standardspørsmål til burmesere er hva de mener er det viktigste resultatet av fem år med reformer. Svaret er som regel ytringsfrihet, og at frykten har sluppet taket. Svaret kommer riktignok mer kontant i Yangon og Mandalay, de største byene, enn i etniske delstater og rurale områder. Reformene handler i stor grad om å gi friheter innen de områdene som ikke truer militærets politiske og økonomiske makt. Innen disse politisk sensitive områdene er kompromissvillheten mindre, og den politiske viljen til reformer er mer marginale. I 1990 ble valget stjålet ved å si at valget ikke handlet om regjeringsmakt, men en slags grunnlovsforbredende forsamling, som er ren historieforfalskning. I 2010 ble valget stjålet gjennom forhåndsstemmene, i tillegg til at opposisjonen ble underlagt så store begrensninger at NLD ikke stilte. Hvis valget i 2015 stjeles vil metodene være flere, og mer sofistikerte. I hovedsak peker opposisjonen på fire utfordringer:

1) Velgerlistene. For å stemme må du være registrert på velgerlistene. Denne tar utgangspunktet i husstandslister. Dette er igjen basert på en oversikt som administreres av Innenriksdepartementet, og som styres helt ned til hver tiende husstand. En person har ansvar for ti husstander. En person har igjen ansvar for å koordinere ti av disse, altså hundre husstander. Og slik fortsetter det. Ingen bør beskylde militærregimet for å mangle oversikt over sine innbyggere. Velgerlistene er publisert i tre revisjoner, hvor hver revisjon har avdekket nye feil. NBKs konsulent fant igjen sin døde far i tredje revisjon, etter å ha vært borte på de to første. Karikaturtegnere har allerede avbildet burmesere som ber om at sine avdøde slektninger vil stemme NLD. I Yangon har bygninger fått flere fiktive etasjer, med folk ingen har hørt om. Listen er lang, og det er litt for enkelt å si at det skyldes mangel på kunnskap. Når lederen av valgkommisjonen kun garanterer for at 30 prosent er korrekt er det en målsetting under pari. Som en av våre samarbeidspartnere uttrykte det tidligere idag: «Hvis jeg hadde svart 30 prosent riktig på en prøve ville jeg neppe bestått eksamen». Opposisjonen er bekymret for at man kun trenger å være oppførtt på velgerlisten for å stemme, med fare for at valgboksene fylles med ikke-eksisterende velgere. Landet har over 40 000 valglokaler. Det er umulig å overvåke alle. På den positive siden: Verdens blikk er rettet mot dette valget. De internasjonale valgobservatørene vil ikke klare å dekke alle valglokaler, men det er mange lokale observatører. I tillegg vil mediene spille en viktig rolle. DVB er kanskje aller viktigst, som dekker valget live, har definert 52 hotspots, hvor de vil følge ekstra nøye med. Som en kuriøsitet har de installert tv-skjermer for sendinger i valgkommisjonenes (UEC) 16 lokaler rundt om i landet. Altså i samarbeid med UEC.

2) Militære stemmer. Det er fremdeles uvisst om landets soldater har rett til hemmelige valg. Det er ingen ubetydelig mengde velgere, men 300000-400000 stemmer. Her har internasjonale observatører begrenset innsyn, noe EU har bekreftet, etter at de først var forespeilet fri tilgang.

3) Forhåndsstemmene. I 2010 ble forhåndsstemmene brukt til å manipulere valgresultatet, spesielt i de etniske delstatene, hvor partier fra de etniske minoritetene lå an til å vinne helt til forhåndsstemmene ble lagt til, og hvor USDP endte med seier etter seier. I år kan man også legge til stemmene som er avgitt i utlandet, selv om det ikke er sannsynlig at dette blir et hovedproblem i år.

4) Trusler. Det er registrert en rekke uregelmessigheter overfor velgere og kandidater. NLD har sendt over hundre klager til valgkommisjonen på større og mindre hendelser. Kandidatene Naing Ngan Lin ble forrige uke angrepet og knivstukket. MaBaTha og nasjonalistenes involvering i valgkampen, med klar støtte til regjeringspartiet har vært en gjenganger gjennom valgkampen, som har ført til polarisering og økt risiko, spesielt for NLD, som er stemplet som et muslimvennlig parti. For noen dager siden publiserte presidentkontoret en propagandavideo, farget i rødt med referanser til at den arabiske våren, med et klart budskap om at reformene i Burma kan ende i et blodbad, dersom man ikke gir USDP nye fem år. Men om denne propagandaen er effektiv er tvilsomt når frykten har sluppet taket.

Opposisjonen mener de uansett vil vinne i de store byene. Det er rett og slett for mange stemmer å manipulere, men de er samtidig mer redd for at de mindre valgkretsene i etniske og rurale områder vil bli stjålet. Samtidig frykter de overgangsperioden frem mot en ny regjering, som er på hele fem måneder. De forventer søksmål rettet mot kandidater og partiet. De frykter mobilsering fra nasjonalistene, hvor man i desember vil offentligjøre resultatet av folketellingen, som vil vise andelen av ulike religioner. Andelen muslimer er godt konfliktstoff for de som ønsker konfrontasjoner. Fredsprosessen har foreløpig endt med en kraftig offensiv i Kachin- og Shan-staten, etter en marginal våpenhvileavtale med et fåtall grupper. Bak dette truer militæret med en grunnlovsfestet rett til å ta makten. Grunnloven er en militær verktøykasse. En akademisk floskel handler om at dersom man åpner en lukket boks forseglet av et totalitært styresett, og innfører demokratiske reformer, vil gruffet tyte ut. Utfra denne forståelsen vil konflikter utvikle seg, mens myndighetene gjør sitt beste for å dempe dem. Ser man på konfliktene og motsetningene som har oppstått de siste årene, er det godt gjort å overse myndighetenes hånd. MaBaTha kom med ti krav mot muslimer, og regjeringen svarte med å foreslå fire nasjonalistiske lover, som ble vedtatt av parlamentet, mot NLDs stemmer. Lokale myndigheter (mer enn de sentrale) var en del av drapene og overgrepene i Rakhine-staten i 2012. Militæret har sabotert forhandlingene om våpenhvile gjennom offensiver før, under og etter de bilaterale forhandlingene. I verste fall gir grunnloven incentiver til å skape uro, for å legimitere en maktovertagelse. I beste fall gir grunnloven en følelse av tilstrekkelig sikkerhet for de militære til at de holder seg i ro, og at myndighetene lar valget av sivile parlamentarikere foregå i ro og mak. Jeg er ingen forsvarer av grunnloven, som står i veien for både demokratisering og fred, men gitt de militære privilegiene, er det fristende å tro at militæret, myndighetene og militærets forretningsimperier ser på grunnloven som et godt nok sikkerhetsnett. Jeg pleier å ta opp denne problemstillingen overfor burmesiske kontakter, og hver gang ser de på meg med undring. Senest på en middag i dag fikk jeg svaret i retur: «Det er en interessant tanke, men altfor komplisert». Keep it simple, stupid. Forhåpentligvis skyldes skepsisen den fremste kapitalen i dette landet: Mistillit. Eneste måten å gjøre noe med mistillit er at man holder det man lover. I valget. I overgangsperioden. I neste regjeringstid.

Så tilbake til valget i morgen. Har det en betydning? Med alle de begrensningene som ligger i valget er det både et skjebnevalg og et veiskille. Etter fem år med reformer, spesielt innen sosial og økonomisk utvikling, er det på tide å også levere på politiske og sivile rettigheter, inkludert et fritt og rettferdig valg på 75 prosent av nasjonalforsamlingen. Et valg gir selvsagt ikke et demokrati over natten, men et fritt og rettferdig valg, hvor valgresultatet respekters, inkludert viljen til å gi avkall på makt, er den fremste indikatoren for et demokrati. Å tone ned dette, er respektløst overfor burmesiske velgere og kandidater, og det er respektløst overfor de politiske verdiene vi selv tar for gitt i Norge. Så til alle burmesiske velgere: Godt valg! Dere fortjener at dette valget ikke blir stjålet.