Militæret har valgt side i et væpnet kupp i det militære partiets elite. Hvem som står bak? President Thein Sein. Fredag 14.8 gikk fristen ut for nominasjonen til det planlagte valget 8. november. Natten før kuppet Thein Sein, med støtte fra militæret, makten i det militære partiet USDP fra partileder Shwe Mann. Aksjonen var nøye planlagt og tidspunktet alt annet enn tilfeldig. Overtagelsen ble gjennomført av væpnede sikkerhetsstyrker, mot partilederens vilje, akkurat tidsnok til å styre nominasjonsprosessen til valget, og hvem som skal representere det militære partiet de neste fem årene, som igjen kan avgjøre hvem som blir Burmas neste president. Ikke overraskende handler det om politisk makt og militære privilegier. De siste månedene har det pågått en voldsom maktkamp mellom Thein Sein og presidentkontoret på den ene siden, og partileder og parlamentets sterke mann Shwe Mann på den andre. Det var lenge usikkert hvor militæret sto i denne maktkampen, men etter at Thein Sein sluttet å overprøve hæren, har relasjonen mellom presidenten og hærsjefen blitt stadig bedre. Allikevel var det usikkert hvorvidt militæret ville velge å sitte på gjerdet i maktkampen mellom presidenten og parlamentets sterke mann. Nå har de vist ansikt, og da tok det ikke lang tid før Shwe Mann var politisk død i det militære partiet under Thein Seins ledelse. Det er et alvorlig tilbakeslag i reformprosessen.
Oppgjøret i det militære partiet er mer enn et internt oppgjør, uansett hvor mye regjeringen hevder det motsatte. Det var en palassrevolusjon for å sikre militærets interesser de neste fem årene, som ble utfordret av Shwe Mann, og viser tydelig hvor makten i Burma ligger. Måten regjeringen og militæret grep inn på har ringvirkninger langt utover partiet. Det var en væpnet aksjon mot en partileder som også er ordfører i Underhuset, formelt sett en folkevalgt representant og øverst i hierarkiet i det burmesiske parlamentet. Jeg har begrenset sympati for Shwe Mann, som tredje mektigste i regimets hierarki og en notorisk forretningsmann som har bygget opp et imperium som sønnene i dag driver, hjulpet av militære privilegier. Han er ærgjerrig og ambisiøs, og har ikke kommet over at han ble vraket av Than Shwe i kampen om presidentembetet i 2010, trolig på grunn av en lite vellykket atomavtale med Nord-Korea og mislykket strategi om å gjøre etniske hærgrupper til grensestyrker. Men det må heller ikke underkjennes at det har vært en gryende dynamikk mellom statsmaktene, hvor Shwe Mann har vært en viktig drivkraft. Han har ikke vært redd for å sette de militære representantene på plass. Han har vært åpen for dialog med andre partier, og har oppnådd en form for tillit hos Aung San Suu Kyi og opposisjonen, selv om det godt kan ha vært motivert i et politisk spill for egne presidentambisjoner. Han representerte en mulighet til å bygge bro mellom sivile og militære ledere. Shwe Mann er overhode ingen demokrat, men han ble tross alt fjernet fordi han gikk lengre enn det militæret og regjeringen ville godta. Slik sett var han et spillbart kort i demokratiseringen, som beviselig er et spill med mange ukjente faktorer. Thein Sein står igjen som alt annet enn den reformatoren han er beskrevet som. Det bør være et tankekors om en president som for et par år siden var en het kandidat til Nobels fredspris. Gårsdagens aksjon har forrykket den forsiktige balansen som var i ferd med å etablere seg mellom statsmaktene. Når den utøvende makt retter våpnene mot den lovgivende makt, uansett om målet var å fjerne Shwe Mann som partileder og ikke som parlamentspresident, er det en maktbruk som peker tilbake en fortid ingen ønsker seg tilbake til. Konsekvensen etter kuppet kan bli at parlamentarikere fra USDP og tatmadaw fremstår som en blokk i parlamentet, og at vi beveger oss i retning av en politisk realitet fra regimets dager. Dersom USDP klarer å oppnå 26 prosent av parlamentet, som krever at de vinner 1/3 av setene som er på valg, vil de oppnå rent flertall sammen med den militære blokken (25 prosent), regjeringsmakt og full kontroll i nye fem år. Jeg tror det er et valgresultat som det er tett på umulig for USDP å oppnå uten valgfusk (noe som virker som et langt mer sannsynlig scenarie i dag enn for en uke siden). Forhåpentligvis har de internasjonale observatørene kløkt nok til å følge ekstra nøye med på valgkretsene der de viktigste kandidatene i USDP vil stille, som Hla Htay Win, Thura Thet Swe, Htay Oo og Tin Naing Thein. Dette er valgkretser USDP vil sette hele sin prestisje i å slå NLD. Spørsmålet er om det er politisk vilje internasjonalt til å gå Thein Sein i kortene, eller om de ser de i sin interesse at presidenten og hans allierte får en ny periode. Det er dessverre mye som tyder på det siste.
Rivaliseringen mellom presidentkontoret og Shwe Mann har pågått lenge. Det har også vært friksjoner mellom hærsjefen Min Aung Hlaing og Shwe Mann, men mer indirekte gjennom stemmegiving i parlamentet, hvor militæret er styrt av hærsjefen og USDP er styrt av Shwe Mann. Konflikten tilspisset seg i juni og juli. Først stemte Shwe Mann og store deler av USDP for nødvendige grunnlovsendringer, blant annet paragrafen som gir militæret vetorett over endringer (436). Den militære blokken svarte med å stemme ned samtlige forslag, med unntak av å bytte ut ordet «hæren» med «forsvaret», som formelt sett krever egen folkeavstemming. Altså en ren parodi. På bakgrunn av Shwe Manns forsøk på å redusere militærets makt og fjerne vetoretten over grunnloven, ble han forsøkt avsatt gjennom en underskriftskampanje og mistillit fra velgere i egen valgkrets, militærbastionen Naypyitaw. 1700 personer signerte, men Shwe Mann parerte i første runde angrepet uten problemer. Så til nominasjonen: Shwe Manns mandat til å manøvrere partiet og nominasjonene er nedfelt i grunnloven, som sier at regjeringens medlemmer ikke kan ta aktivt del i partipolitikk. Det betyr at Thein Sein, som var partileder frem til han ble president, måtte overlate posten til Shwe Mann, og presidentens bånd til partiet og parlamentet ble kuttet. Shwe Mann visste følgelig at hans comeback og mulighet for å bli president lå i det neste parlamentet, som skal velges 8. november. Det har vært en ganske underholdende diskusjon om Shwe Mann egentlig har vært en nestleder i Thein Seins fravær, eller partileder. Det var, interessant nok, grunnloven som satt presidentkontoret og Thein Sein i sjakk, og ga Shwe Mann kontroll over nominasjonsprosessen, og langt på vei definere USDPs sammensetning i det neste parlamentet. En rekke sentrale personer i regjeringen ble følgelig ikke nominert av partilederen. I tillegg valgte Shwe Mann å ikke godta militærets innstilling om 149 pensjonerte militære ledere som kandidater til USDP. Han nominerte kun 49, altså en tredjedel. Shwe Mann forsøkte å fjerne valgkretsenes mulighet til å trekke tilbake en kandidat, som altså var militærets første forsøk på å fjerne ham, gjennom underskriftskampanjen signert av 1700 velgere i Naypyitaw. Det er en sterk vilje hos det militære partiet å beholde denne regelen (Recall Bill), hvor selv valgkommisjonens leder, Tin Aye (USDP og tidligere militær leder), etter kuppet har lagt press på Shwe Mann for å innføre regelen. Det er langt utenfor hans mandat, og det er mye mulig regelen vil bli brukt for å fjerne Shwe Mann fra parlamentet. Valget er 8. november, men en ny regjering vil ikke tiltre før mars 2016. Det kan være i overkant lang tid å vente for Thein Sein, militæret og deres støttespillere. Hvordan turte i det hele tatt Shwe Mann å spille så høyt? Mange var overbevist om at han måtte ha sterk støtte fra høytstående personer for å ta risikoen med et slikt spill. Aung Thaung var trolig en slik alliert, og en lite sympatisk fyr. Aung Thaung er beskyldt for å stå bak drapsforsøket mot Aung San Suu Kyi i 2004 ved Depayin, han hadde kontroll over USDA (den sivile gruppen til Slorc, som var en slags borgerverngruppe mot opposisjonen og minoriteter, og Swan-Ah-Shin gjenoppsto i år for å banke demonstrerende studenter), kjent som en glødende nasjonalist og ble nylig satt på amerikanernes sanksjonsliste. Da han døde i sommer ble ryggdekningen til Shwe Mann borte, og den mektige politikeren ser ut til å ende opp i sjakk matt i den militære eliten. Mange burmesere fnyser av karakteristikker av Shwe Mann som en slags reformator og softliner. Han har en mørk historie i militærregimets elite, med sterke næringsinteresser. Det er ikke overraskende om kretsen rundt ham nå bli marginalisert, og at det kommer opp noen korrupsjonssaker i domstolene fremover. Ikke nødvendigvis fordi han er bedre eller verre enn andre, men fordi de fleste er, eller har vært, involvert i skitne forretninger, som har fungert som en slags terrorbalanse innen elite, og avsløringene kommer først etter at man er ostrakert og marginalisert.
Hva med Thein Sein og regjeringen? Dagen etter kuppet uttalte informasjonsminister og presidentens talsmann, Ye Htut, seg om saken. Det var en interessant ytring, gjengitt i DVB, hvor han sa at Shwe Mann hadde kompromittert militæret i behandlingen av grunnlovsspørsmålet. I dette uttalte regjeringens minister seg mer som en militær som forsvarte militære interesser, enn en representant for en utøvende makt er satt til å forsvare folkets interesser, som skal være sprunget ut fra et folkevalgt parlament, hvor USDP-representantene er valgt (noe de egentlig ikke er), og som skal balansere de militære representantene som er utpekt. Koblingen mellom statsmaktene regjeringen og militæret er noe regjeringen frem til nå med stort hell har forsøkt å ta avstand fra. Nå er det åpenbart at tatmadaw og regjeringen oppfører seg som en enhet, og hvor militærets innflytelse har økt, og at de er villige til å ta den politiske risikoen ved å stå frem. I den grad det vestlige engasjementet har vært naivt, handler det om at man har oversett militærets manøvrering og maktutøvelse, både i demokratisering- og fredsprosessen, og sett seg blind på hva regjeringen, presidentkontoret og regjeringens fredssenter sier, ofte sekundert av USA-skolerte burmesere som tidligere var på den demokratiske opposisjonens side. Det har etter min mening vært et feilgrep. Informasjonsministeren uttalte samtidig at de hadde mottatt bekymringsbrev fra USDP-parlamentarikere, som førte til at de måtte gripe inn. Det er en høyst udokumentert påstand. Faktisk viste USDPs stemmegiving i forslagene om grunnlovsendring samlet USDP bak Shwe Mann, som altså utfordret militærets vetorett. For å ta et eksempel: 388 parlamentarikere, 58,43 prosent, stemte for å endre paragraf 436. Trekker man fra de 166 militære representantene, som garantert stemte som en blokk mot endringene, blir tallet 78 prosent (388/664). 50 parlamentarikere var fraværende, og 31 seter står tomme, som automatiske registreres som stemmer mot endringer. Ser man på de sivile parlamentarikerne som faktisk var tilstede stemte altså hele 93 prosent for endringer, som betyr at USDP i hovesak stemte med Shwe Mann. Dette er mine egne utregninger, hentet fra mitt blogginnlegg fra juli. De som klaget på Shwe Mann valgte etter all sannsynlighet å ikke være tilstede i parlamentet, men det var altså et lite mindretall. Det er med andre ord svært lite som legitimerer kuppet vi nå har sett, utover en frykt for å miste militær innflytelse i parlamentet og å sikre kretsen rundt Thein Sein og presidentkontorets videre makt. Regjeringen har gjort seg til talspersoner for å fremme militære interesser. Presidentkontoret kritiserte i tillegg Shwe Mann for dialogen med opposisjonen og Aung San Suu Kyi. Å kaste en partileder fordi han snakker med andre partiledere er et stykke til siden for en demokratisk fremgangsmåte. Handlingsmåten er interessant fordi Thein Sein og presidentkontoret har kastet kortene og vist ansikt, og det er ikke nødvendigvis et vakkert syn. På ambassadenivå har USA kritisert regjeringen for at det ble brukt væpnet politi (som er underlagt innenriksminister Ko Ko, utnevnt av militæret). Den amerikanske kongressen har vært mer artikulert i kritikken. Norge har et betydelig nærvær i Burma, men har, såvidt jeg kan se, vært tause, både på politisk nivå og på ambassadenivå. Norsk presse har heller ikke viet saken mye oppmerksomhet, til tross for norske politikeres tidlige hyllest av Thein Sein og aktiv støttespiller for reformprosessen.
De siste månedene og årene har spørsmålet om hvem som blir landets neste president vært tema i burmesiske tesjapper og i diplomatmiljøer. Det er en uhyre spennende diskusjon, som jeg skal la ligge her (men det er påfallende å se hvordan analytikere og organisasjontopper, også innen FN, sletter sine gamle twitter-meldinger for tiden). Allerede for et år tilbake var det klare tegn på at Shwe Mann hadde mistet støtten hos de militære. Det var tross alt rivninger i parlamentet. Min forståelse da var at Thein Sein og presidentkontoret hadde vunnet kampen. Da jeg møtte minister Soe Thane, presidentkontorets sterke mann, i november i fjor, ble jeg overrasket over hvor uttalt og krass kritikken mot Shwe Mann var. Det tydet på en viss selvtillit (Soe Thane var en tidligere underordnet av Shwe Mann). Shwe Mann var mer avdempet da jeg møtte ham senere på dagen, men splittelsen i partiet var åpenbar. For noen uker siden, i begynnelsen av juli, møtte jeg parlamentarikere i NLD og USDP, samt internasjonale organisasjoner (hvor mange var skråsikre på at Shwe Mann ville bli Burmas neste president). Det gikk dessuten rykter om at MaBaTha hadde rekruttert Thein Sein som partileder i deres parti, slik at veien lå åpen for Shwe Mann i USDP, men rykter er rykter. Det var ingen mening i at Thein Sein skulle skifte parti, nettopp fordi han allerede hadde vunnet (eller aldri tapt) de militære. Men da parlamentarikere i NLD og USDP i juli fortalte meg at Shwe Mann aldri hadde fremstått som mer selvsikker i parlamentet, tenkte jeg at han måtte ha en plan og solid ryggdekning. I Burma og Asia er ansiktsuttrykk og kroppsspråk en indikator for svært mye, og ofte langt mer enn det er dekning for. Det største usikkerhetsmomentet i maktkampen mellom Thein Sein og Shwe Mann handlet om hvem militæret støttet, og om de ville sitte på gjerdet å se på splittelsen i USDP, og mellom den utøvende og lovgivende makt. Jeg helte mot at de ville sitte på gjerdet, og skrev også dette i mitt forrige blogginnlegg, som tok for seg spillet frem til valget og en del mørke skyer på horisonten. Lyspunktet jeg trakk frem var nettopp dynamikken i parlamentet, som jeg opplevde som lovende for den videre politiske utviklingen. Joda. Et politisk spill har mange ukjente faktorer, og Shwe Manns motiver utover presidentambisjonene var diffuse, men han var tross alt en spiller og kanskje også en pragmatiker. Aung San Suu Kyi så muligheten.
Det ikke helt fjernt å trekke paralleller til måten Khin Nyunt ble utmanøvrert under militærregimet i 2004, også en notorisk og hensynsløs militær leder, men som ble skjøvet ut i kulden av Than Shwe. Og når vi snakker om den gamle diktatoren: Det er stadig flere burmesere som mener han fremdeles styrer noe av spillet. Hans dødsfiende er Aung San Suu Kyi, og en koalisjonsregjering mellom USDP og NLD er nok vanskelig å fordøye for mannen bak reformprosessen (Khin Nyunt formulerte veikartet for et disiplinert demokrati, som ble fulgt opp av Than Shwe etter at den tidligere etterretningssjefen ble fjernet fra makten). De siste dagene har det definitivt skyet over i Burma, og det er en fare for at vi er tilbake på Than Shwe´s veikart. Det inneholder sju trinn, men ingen bør tro at han ikke hadde en plan for det åttende. Og det er lite som tyder på at planen noen gang har vært å gi slipp på militære privilegier. Militæret har lykkes fullt ut med å vestlige land inn på sin banehalvdel, med en sterk økning av investeringer. Nå har de selvtillit og mulighet til å manøvrere noen skritt tilbake. Kina er spillbare. Ingen vet bedre enn militæret og regjeringen at Burma ligger strategisk til i et geo-politisk sjakkspill mellom USA og Kina, og ingen har spilt bedre enn generalene. Fristen for nominasjonen til valget 8. november gikk altså ut fredag 14. august, etter å ha vært utsatt en uke på grunn av flom i store deler av landet. Det var trolig den uka som endte Shwe Manns politiske karriere i det militære partiet. Det blir spennende å se hvor lenge han overlever i parlamentet.
PS! Værmetaforer har blitt en snakkis i Burma, etter at informasjonsministeren har varslet fint vær og skyfri himmel midt i regntid, flom og politisk turbulens. Det er mange gode burmesiske analyser og intervjuer. Noen av dem her:
http://irrawaddy.org/opinion/shadows-of-the-past-in-shwe-manns-sudden-fall-from-grace.html
https://www.dvb.no/news/breaking-news-shwe-mann-purged-burma-myanmar/55918
http://thediplomat.com/2015/08/what-does-myanmars-purge-mean-for-its-election/
(NB! Mitt blogginnlegget ble revidert mandag 17.8 for å få med regjeringens respons til avsettelsen)
Burma/Myanmar: Politisk analyse 