Hvorfor kritiserer Aung San Suu Kyi Norge?

Aung San Suu Kyi har tatt bladet fra munnen og har for første gang åpent kritisert norsk politikk i Burma. Det eksklusive intervjuet ble sendt på NRK Dagsrevyen 5. september (10:16). Hun mener norske myndigheter har vært overoptimistiske og gått altfor tett på president Thein Sein, presidentkontoret og deres rådgivere, og kjøpt deres narrativ om reformprosessen. Norske myndigheter var først ute med høynivåmøter med militæret, med å heve sanksjoner og slette all gjeld. Norge adopterte tidlig militærets retorikk om «en reformprosess uten sidestykke», og la sin politiske støtte på regjeringens side. Fredsprisvinneren mener ubalansen i den norske støtten har styrket en ikke-valgt og pro-militær regjering, og følgelig svekket den demokratiske opposisjonen. Kursendringen har gitt åpenbare fordeler for norske delstatlige selskapers tilgang til et jomfruelig marked. For burmesere har den norske politikken gitt mindre avkastning i form av politiske rettigheter, hvor norske myndigheter har vært påfallende stille, til tross for svært alvorlige tilbakeslag i Burma det siste året. Norge var først med å støtte en reformprosess designet av etterretningssjefen Khin Nyunt og diktatoren Than Shwe og etter. Norge ble det første vestlige landet Aung San Suu Kyi kritiserte offentlig.

Det er en uhyre interessant politisk utvikling i Burma akkurat nå. Vi står overfor et valg om 75 prosent av nasjonalforsamlingen, hvor faren for juks og uroligheter er overhengende. Det er først nå noe står på spill for den militære siden, og signalene er urovekkende. Den militære siden bruker aktivt den buddhistiske nasjonalismen, ved at dypt nasjonalistiske lover er vedtatt etter forslag fra regjeringen som et oppspill til valgkampen. Det militære partiet donerer millioner av dollar til nasjonalistene og MaBaTha, som svarer med formaninger om å ikke stemme NLD. Valgkommisjonen, ledet av Tin Aye, en tidligere general og medlem av det militære partiet, har frem til nå ikke godkjent en eneste muslimsk kandidat til valget. Det er ikke krav om å oppgi personlig tro, men det er knapt mulig å holde den skjult. Samtlige 88 kandidater som er åpne (!) muslimer er avvist. Det er verdt å merke seg at bare en av tre av disse er knyttet til Rakhine-staten. Dette er altså ikke rettet mot rohingyamuslimer, men mot muslimer generelt. Ankesakene er ennå ikke avklart, til tross for at valgkampen allerede har begynt. Interessant nok velger UD å rette kritikken mot NLD, fordi de ikke nominerte muslimer til valget. Jeg er langt på vei enig. Uansett om kandidatene ikke ville bli godkjent, burde flere vært nominert. Men hovedproblemet ligger tross alt i at valgkommisjonen støtter en politisk agenda hvor muslimer holdes utenfor, både som fullverdige statsborgere og som parlamentarikere. For å kunne stille til valg må kandidaten bevise at begge foreldrene var statsborgere og en del av de 135 burmesiske «rasene» på tidspunktet kandidaten ble født. Det er et stort rom for tolkninger, som gir valgkommisjonen spillerom. At den politiske opposisjonen, som går til valgkamp hvor 25 prosent av parlamentet allerede er tapt, er det forståelig at man reduserer risiko ved å overholde valgkommisjonens dypt kritikkverdige regler. Militæret har reservert 25 prosent i parlamentet, slik at valget står om 75 prosent av setene. Det militære partiet har et forsprang, og trenger bare 33,4 prosent av setene (166+1 seter) for å få rent flertall i parlamentet, mens opposisjonen er avhengig av å vinne 66,7 prosent (332+1 seter). Parallelt er det en spennende tid for en nasjonal våpenhvile, som i beste fall kan lede frem mot politiske forhandlinger. Så langt har regjeringen nektet å inkludere alle de største gruppene i avtalen, som setter fredsprosessen på spill. I tillegg har hærsjefen stemt ned grunnlovsendringer, som er en forutsetning for fred og demokratisering, og uttalt at det heller ikke kommer på tale. Det er følgelig en fastlåst situasjon, som militæret har alle muligheter til å komme ut av dersom de vil. Men vil de? Det er denne knuten det internasjonale samfunnet må bidra med å finne løsninger.

Den norske politikken Aung San Suu Kyi kritiserer ble ikke definert av dagens norske regjering, men Børge Brende har lojalt fulgt opp sine forgjengeres politiske kurs, og har ennå ikke kommet på banen for å svare på innvendingene fra fredsprisvinneren. Det er for all del viktig å se fremover i Burma, og hvordan norsk politikk i større grad kan balansere mellom den pro-militære elitens interesser og burmeseres interesser for demokrati. Men for å forstå Aung San Suu Kyis kritikk må vi ta et kikk i bakspeilet. Børge Brende har ikke uttalt seg, men statssekretær Bård Glad Pedersen har så langt tilbakevist kritikken ved å ikke ta poenget. Det fremstilles som om Aung San Suu Kyi er mot norske investeringer. Hvor har UD dette fra? Aung San Suu Kyi har ikke uttalt seg kritisk til ansvarlige investeringer, heller ikke fra Norge. Delstatlige selskaper som Telenor, Statoil og SN Power trenger ikke føle seg satt i forlegenhet. Burmakomiteen har tvert i mot hatt en svært god dialog med alle disse selskapene over flere år, i en felles interesse av ansvarlige investeringer og sette en etisk standard. Kritikken handler tvert i mot om at utenrikstjenestens næringsfokus har bidratt til en sterk politisk skjevhet fra norske myndigheter, hvor tyngden er lagt inn på presidentens linje og en kurs streket opp av de militære. Få har bedre forutsetninger til å se dette enn Aung San Suu Kyi. Hun har møtt et kobbel av norske utenriksministere og ambassadører de siste årene, og har sett et stadig økende vekt på næringsinteresser på bekostning av trykk for demokratisering. Hun har selv observert at norske myndigheter legger større vekt på egne næringsinteresser enn burmesernes interesser for demokrati. Flere norske ministre har fokusert på utvikling foran nesten alt annet, som jo er musikk i ørene for ethvert autoritært regime. Kritikken er tatt opp gjentatte ganger overfor norske myndigheter, men dette er første gang den er uttrykt offentlig. Så sent som i desember i fjor uttalte Brende at han ikke engang hadde registrert kritikken fra Aung San Suu Kyi, i sterk kontrast til Erik Solheim, som forøvrig proklamerte en nasjonal våpenhvile før partene har gjort det selv. Om ikke annet har Aung San Suu Kyis åpne kritikk slått fast at den norske linjen er på kollisjonskurs med den demokratiske opposisjonen. Forhåpentligvis får vi nå en debatt på et mer korrekt grunnlag.

Det er verdt å minne om at Aung San Suu Kyi satt 15 år i husarrest i kampen for grunnleggende politiske rettigheter, slik norske kvinner og menn gjorde i de årene en totalitær ikke-valgt regjering styrte Norge. De er fremdeles våre nasjonale helter i dag. Når norske utenriksministre et par generasjoner senere snakker opp business og utvikling, på bekostning av politiske rettigheter, er det dette politiske veivalget Aung San Suu Kyi reagerer på. Hun velger å tro at den norske regjeringen ikke er på linje med det norske folket i dette. Militærregimets fremste målsetting med reformene var å få inn vestlige investeringer for å balansere Kinas økonomiske og politiske innflytelse. Det lå en unik mulighet til påvirkning i denne forståelsen, en mulighet som ble oversett av Norge og EU. Norge var som nevnt ute med å betingelsesløst heve sanksjoner og slette alle gjeld. USA valgte en mer balansert tilnærming, ved å heve de generelle sanksjoner, men samtidig opprettholde øremerkede sanksjoner og stille strenge krav til amerikanske investorer (blant annet en Human Rights Due Diligence for alle investeringer over en halv million dollar). Norske myndigheter valgte applaus som våpen, basert på en sterk tillit til en president som var nummer fire i militærregimet, fungerende statsminister da munker ble skutt og drept i 2007, og en implementerer av Than Shwes politikk. Aung San Suu Kyi, lederfiguren på demokratisk side, ble åpenbart forbigått, og det norske skiftet må ha vært en trist realitetsorientering for fredsprisvinneren. Hun så et land som tidligere sto i bresjen for demokratikampen siden skifte side. UD kan si hva de vil, men det er slik det ser ut for den demokratiske opposisjonen. Norge lyttet til rådgivere som mente Aung San Suu Kyi sto i veien for en dialog med regimet, og utenrikstjenesten var skråsikre på at Thein Sein ønsket reell demokratisering. De siste månedene har vi sett presidenten kuppe makten i det militære partiet (som interessant nok er i strid med grunnloven), har fått gjennomslag for dypt nasjonalistiske lover som blant annet forbyr tverreligiøse ekteskap, og han vært eksplisitt i forsvaret av militærets politiske hegemoni. At militæret i juni brukte vetoretten for å unngå grunnlovsendringer, til tross for at fem millioner burmesere hadde signert for å få den endret, var en indikasjon på hvor militæret står.

Aung San Suu Kyi indikerer en tett binding mellom politisk ledelse i UD og norsk næringsliv, som en mulig forklaring på Norges politiske u-sving. Igjen er det viktig å understreke at kjernen i hennes kritikk handler om politikk. At næringslivet først og fremst vurderer investeringer utfra en forventet gevinst for sine eiere er ikke akkurat noen hemmelighet. En sak som fikk mye oppmerksomhet i Burma var at ambassadør Katja Nordgaard, etter å ha jobbet hardt for å sikre Telenor tilgang, gikk rett inn i konsernledelsen i Telenor. Sett med norske øyne var ansettelsesprosessen ryddig, men mange burmesere så det naturligvis annerledes. En diskusjon om Norges egentlige motiver blusset opp. Før dette fremsto ambassaden nærmest som et PR-kontor for den burmesiske regjeringen (og regimet før det), hvor Aung San Suu Kyi aktivt ble snakket aktivt ned. Det ble hevdet at Aung San Suu Kyi sto svakt i folket (det var før partiet hennes vant 43 av de 44 setene de konkurrerte om i suppleringsvalget i 2012). Ambassaden ble indignert hvis man utfordret forståelsen om president Thein Sein som en reformator. Han var softlineren som måtte beskyttes mot hardlinerne, som et fyrtårn i mørket. UD fulgte opp med øremerkede kutt i støtte til organisasjoner som gjennom 20 år har frontet kampen for menneskerettigheter og demokrati. Mediestøtten til uavhengige medier ble utfordret fordi det kunne komme i veien for fri konkurranse, som om det finnes noe slikt i en militær økonomi (ifølge en artikkel i Wall Street Journal er 70-80 prosent av økonomien eid av militære eller militære forretningsmenn. En fersk rapport har kartlagt den altomfattende militære økonomien). Norges engasjement i fredsprosessen kom på bakgrunn av en forespørsel fra presidentkontoret, med en arrogant og nedlatende konsultasjonsrunde med den etniske siden fra ambassadens side. Ambassaden var på den tiden sterkt kritisk til at Transparency International ikke rangerte Burma høyere på korrupsjonslisten. Utenrikstjenesten var som rammet av et Stockholmssyndrom, og pengestrømmen fulgte denne politiske forståelsen. Det ble skapt et fiendebilde, hvor man enten var med oss (og presidenten) eller mot oss. En norsk organisasjon som hadde en kritisk innvending ble besvart med det noe udemokratiske og putinske (evt machiavelanske) spørsmålet: Ønsker dere virkelig å utfordre norsk utenrikspolitikk? Det var disse politiske valgene som bidro til at Norge har mistet mye av tilliten som har vært bygget opp gjennom 20 år på den demokratiske siden, og hos mange av de etniske minoritetene. Det bør ikke være en overraskelse. Det er resultatet av en villet politikk.

Ser man på politisk ledelse hos UD de siste årene er det en åpenbar kobling mellom næringsliv og politikk. Børge Brende kom fra World Economic Forum. Espen Barth Eide gikk til World Economic Forum. Statssekretær Bård Glad Pedersen kom fra Statoil. Hans forgjenger Torgeir Larsen gikk til Statoil. Katja Nordgaard gikk fra å være ambassadør og Norges fremste representant lokalt til konsernledelsen Telenor. Igjen: Det er ikke nødvendigvis noe galt i dette. Norge er et lite land. Kompetanse om næringsliv i en globalisert økonomi er svært viktig. Vi har gode tradisjoner for utenriksministre på svært høyt nivå, men de er avhengige av gode politiske analyser fra embetsverket. De ti siste årene har internasjonaliseringen av økonomien ført Telenor, Statkraft (SN Power) og Statoil ut i verden, som har vært med å redefinere norsk interessepolitikk, hvor utenrikspolitikk har gjennomgått en parallell endring, i retning av økt næringsfokus. NUPI har skrevet en interessant rapport om dette, som jeg tidligere har kommentert. UD snakker opp utvikling og business som demokratiserende, men er mindre interessert i å bruke politisk virkemiddel for å understøtte demokratisering. I dette ligger det en missing link som bør problematiseres. Ideen om at økonomisk utvikling fører til politisk liberalisering utfordres av stadig flere. Kina er et åpenbart eksempel, hvor en større middelklasse ikke nødvendigvis skaper politiske endringer. Autoritære regimer i Angola, Azerbaijan og Burma har lært den samme leksen. Utvikling er selvsagt bra, men dersom målet er demokratisering, må man både støtte sivilt samfunn og sørge for mekanismer som stimulerer til endringer på politisk nivå. Hvorfor holder vi fast på en ide om at en økonomisk elite som lever godt på militære privilegier har interesse av å kjempe for et demokrati som utfordrer deres posisjon? I dagens verden, hvor millioner flykter fra totalitære regimer, er dette en diskusjon og et dilemma som bør høyere på agendaen.

Hva har vært Norges fremgangsmåte for investeringer i Burma? UD har sendt inn kavaleriet innen hvert næringsområde vi har interesser i. Post- og teletilsynet bygger kapasitet i det militære partiets byråkrati. Telenor får konsesjon. Olje for utvikling er på plass, og hjelper myndighetene etter beste evne. Statoil fikk sin konsesjon. NVE sendes inn. SN Power får konsesjon. Med norske briller er dette kanskje ryddig. Økt kapasitet innen det militære byråkratiet, etter 50 års vanstyre, er for all del viktig. Men i Burma er det viktig å huske at militæret, det militære partiet, det militære byråkratiet og militær business i flere tiår har vært samme side. Det er altfor enkelt å slå fast at byråkratiet er upartisk, og at regjeringens utviklingsprosjekter er alt annet enn nøytrale. Militære ledere belønnes med stillinger i byråkratiet (burmeserne omtaler det som militær parachuting).  Det er for all del viktig å bygge kapasitet en av de mest korrupte enhetene i Burma, inkludert Myanmar Oil and Gas Enterprise, men det er ikke nøytral støtte, i hvert fall ikke inntil det burmesiske folk selv får velge sine ledere. Den norske linjen er ikke uproblematisk. FAFO ga i vår ut en oppsiktsvekkende rapport som gjennomgikk Norges støtte til ressursforvaltning, som konkluderte med at UD mangler en overhengende politisk strategi i Burma, har svak kontekstforståelse og scorer dårlig på konfliktsensitivitet, spesielt i etniske områder. Forskerne var samtidig overrasket over hvor lavt Norge sto i kurs i Burma. Det som imidlertid var mest interessant var hvordan embetsverket i UD forsvarte seg under fremleggingen av rapporten. De fortalte at norsk utviklingspolitikk nærmet seg den kinesiske modellen, hvor utviklingsstøtte i stor grad handler om å posisjonere seg med tanke på egne næringsinteresser. Det ble uttrykt at det å ikke ha strategi ikke var noe problem, underforstått at norsk interessepolitikk var det viktigste (og den overhengende strategien), og at dette har ligget fast siden Jonas Gahr Støre. Da jeg spurte om grunnen til at norske myndigheter definerer Burma som et land i utvikling og ikke som en svak stat (OECD opererer med andre definisjoner) var svaret enkelt: Fordi det tjener norske interesser. Det lå en befriende ærlighet i dette. Politisk ledelse i UD ville aldri uttrykt seg på samme måte. Om jeg hadde påstått noe tilsvarende ville det blitt avvist som en konspirasjonsteori. Men dette kom altså fra UD selv. At bistand og utenrikspolitikk legges under samme departement og minister gir da mening, så kan man jo spekulere i hvor langt tid det går før alt legges inn under Næringsdepartementet.

Aung San Suu Kyi har ikke detaljkunnskap om Norge. Hun har langt viktigere ting å tenke på. Som at det var mellom 30-80 prosent feil i valglistene i de ulike valgkretsene, med overhengende fare for valgfusk i landets nesten 50 000 stemmelokaler. At valgkommisjonen har gjort det ulovlig å kritisere militæret og grunnloven. At militæret tviholder på den militære grunnloven, og at presidenten brukte våpen for å fjerne sin egen partileder. At nasjonalistenes tette bånd til det militære partiet setter minoritetene i faresonen, hvor de forsøker å undergrave Aung San Suu Kyi og NLD som for muslimvennlige. At situasjonen nå er så betent at det skal uhyre lite til å få landet til å eksplodere. Listen er lang, som også inkluderer en betydelig sikkerhetsrisiko for fredsprisvinneren i valgkampen. En god internasjonal forståelse av det burmesiske militærets interesser er imperativ for å stimulere til at reformprosessen beveger seg utover militærets egen plan om et «disiplin-blomstrende demokrati». Militæret har vært ærlige om sine planer i 12 år, lenge før Thein Sein ble utnevnt som president. Norges overoptimisme ligger i at de trodde presidenten hadde en genuin interesse og myndighet til å gå lengre. Norges forståelse har vært langt mer optimistiske enn hva målsettingen med reformene faktisk var. Og norske myndigheter har i dette beskrevet en situasjon som stadig færre burmesere kjenner seg igjen i. Det er ikke mer enn to og et halvt år siden Espen Barth Eide fortalte meg at spørsmålet om Aung San Suu Kyi kunne bli president var avklart, fordi «presidenten hadde fortalt at hun kunne bli president dersom folket ønsket det». Det var en forståelig, men feil tolkning. Presidenten mente det motsatte. Med folket mente han de «folkevalgte», hvor de militære har vetorett over grunnlovsendringer. Grunnlovens paragraf 59F gjør det umulig for fredsprisvinneren å bli president. Det betyr at dersom militæret i parlamentet ikke ønsker at Aung San Suu Kyi skulle bli president, ville hun ikke bli president. Og militæret stemte ned endringene i juni. Jeg forventer ikke at en utenriksminister skal ha detaljkunnskap om alle verdens politiske prosesser, men de rådene og analysene embetsverket gir til politisk ledelse bør være balanserte og i tråd med den faktiske situasjonen.

Vi har en god tradisjon for dyktige utenriksministre i Norge. Jonas Gahr Støre, Espen Barth Eide og Børge Brende er svært kompetente, men å ta gode beslutninger krever gode råd og korrekte analyser. Erik Solheim kalte sin biografi «Politikk er å ville», men god politikk handler tross alt om å kunne. Det er her det har sviktet. Den politiske analysen har vært like optimistisk som den har vært ubalansert, og dette er grunnen til Norge står langt lavere i kurs enn vi burde hos de som har ofret alt for demokratiet. Det var utvilsomt svært godt diplomatisk håndverk som førte til at Norge kom i god posisjon for en dialog med regimet. Jeg har ingenting mot at norske ministre tidlig besøkte regimets ledere. Det var greit å heve sanksjoner og utenlandsgjeld, så lenge man hadde politiske verktøy igjen og hadde definert noen indikatorer og forventninger på demokratiseringsprosessen. Disse verktøyene har vært like synlige som keiserens nye klær. Burmakomiteens kritikk har handlet om at utenrikstjenesten gikk for fort og for langt, og man ble ensidige og ubalanserte. Det har rett og slett vært dårlig diplomatisk håndverk å komme i en situasjon hvor norske myndigheter anses som den fremste støttespilleren av en ikke-valgt regjering som ikke har mandat i et demokratisk valg, og sterkt kritiseres fra demokratiske side. Det er interessant at ambassadøren og statssekretæren gjentatte ganger understreker at de behandler Aung San Suu Kyi som en hvilken som helst annen opposisjonspolitiker. Dette til tross for at hun har fått folkets mandat i de to demokratiske valgene som er avhold de siste 30 årene, 1990 og 2012. Og det er verdt å minne om at demokrati er politikk, og at demokratisering krever politiske virkemidler. Verken business eller bistand fører nødvendigvis til politisk liberalisering. Dersom ikke en regjering har mandat gjennom frie valg er det ikke et demokrati. Inntil da bør man være mer avmålt i applausen. Aung San Suu Kyis lærdom har vært at Norges vilje til å understøtte demokratisering er svært begrenset. Fokuset har ligget på næringsinteresser, og norske myndigheter har i påfallende liten grad utfordret den sterke part i Burma, til tross for at de fremdeles har sin legitimitet knyttet til våpen fremfor stemmeseddelen. Dagens politiske ledelse har ikke korrigert inntrykket som er gitt i norsk offentlighet av reformprosessen. Aung San Suu Kyi frykter at Norge vil være like tause om valgfusk gir militæret og det militære partiet rent flertall. Kynisk sett er en sterk stat viktig for å sikre norske investeringer, hvor en regjering med militæret i ryggen i større grad kan garantere for investeringene enn en demokratisk opposisjon. I så fall: Er demokrati egentlig norsk interessepolitikk? Året er 2015, og det er absurd at spørsmålet i det hele tatt må stilles.

Kjernen i kritikken fra Aung San Suu Kyi er rettet mot i et sett av handlinger fra norske myndigheter og utenrikstjenestens side. Børge Brende definerte ikke dagens burmapolitikk, men har lojalt fulgt linjen som hans forgjengere definerte. Håpet er at han vil bruke kritikken til en grundig gjennomgang av den norske linjen, fremfor å gå til frontalangrep mot Aung San Suu Kyi. Så langt har UD og statssekretær Bård Glad Pedersen avvist kritikken som feilaktig, og til og med svart med å slå tilbake mot Aung San Suu Kyi. Børge Brende var tidligere leder av parlamentarikernettverket for et demokratisk Burma (PD-Burma). Er det virkelig i norske interesser å bli ansett som en nasjon som sviktet demokratiet da det gjaldt mest? Det er fullt mulig å bedre forholdet mellom norske myndigheter og den demokratiske opposisjonen, men det er også på høy tid.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s