De neste månedene i Burma (Myanmar) blir uhyre spennende. Mens monsunregnet styrter ned over Yangon er det mørke skyer som dominerer i horisonten. Det er overhengende fare for havari i de bilaterale fredsforhandlingene. Den nasjonalistiske bevegelsen MaBaTha mobiliserer. USDP er splittet, med personrivalisering mellom president og partileder. Viktige grunnlovsendringene er nedstemt av militæret i parlamentet, noe som har ført demonstranter ut i gatene og mistillit i fredsprosessen. Omfattende feil i valglistene og mangel på ID-kort skaper bekymring for valgfusk. Går vi i retning av økt konflikt og konfrontasjoner, eller er det en vei ut? Det finnes heldigvis noen lyspunkter.

1. Fredsprosessen

Det er overhengende fare for at fredsprosessen vil havarere, og det kan skje allerede denne uka. Jeg har snakket med forhandlingsteamene på begge sider. De antyder at 50 prosent er et optimistisk anslag. Forhandlingene om fred og våpenhvile har pågått i flere år. Selve våpenhvileforhandlingene har pågått i 17 måneder. Mens de etniske gruppene i utgangspunktet ønsket å starte med å diskutere de politiske kjerneproblemene, ville regjeringen først forhandle en landsomfattende våpenhvile. I mars ble signering av utkast til våpenhvile feiret som en stor seier fra regjeringen, som om det var en reell våpenhvile. Det var det aldri ment å være. Avtalen måtte først godkjennes av ledelsen hos de etniske gruppene. De er nå klar for å signere avtalen, i hovedsak med tre justeringer: At regjeringshæren stanser offensivene mot etniske grupper som er med i forhandlingsteamet (NCCT) om fred. At alle etniske gruppene som er medlemmer i NCCT inkluderes i avtalen. Og at vestlige observatørland er med, i tillegg til Kina, FN og ASEAN. Det siste punktet er enkelt å bli enige om. De to første kravene blir mer kompliserte. Regjeringen er i tillegg negative til at etnisk side har gjort utskiftinger i forhandlingsteamet.

Etniske minoriteter har blitt utsatt for militære offensiver under hele den 17 måneder lange fredsforhandlingen. Først i Kachin-staten, og nå også i Shan- og Rakhine-staten. Det skaper ikke et godt klima for forhandlinger. Allikevel har regjeringen, militæret og ikke minst regjeringens fredssenter (Myanmar Peace Center) vunnet PR-krigen overfor diplomatene i Yangon, hvor mange later til å tro at regjeringen er pragmatiske mens de etniske gruppene er konfronterende. Det internasjonale samfunnet har sett på hva fredssenteret og regjeringen sier, i større grad enn å se hva regjeringshæren faktisk gjør. En væpnet konflikt er aldri et vakkert syn, og skaper en militær kommandokultur hvor overgrep skjer på begge sider. Krigsøkonomien er tilsvarende brutal. Det er åpenbart at narkotika, mineraler og hardtre har vært med å finansiere krigen, på begge sider i konflikten, men hovedlinjen går mellom de som undertrykker og de som er undertrykket. De siste 60 årene har regjeringshæren og militærregimet drevet en bevisst undertrykkelse, og en målrettet plan for å marginalisere de etniske minoritetene. Ne Win kalte det «Four Cut Policy», med ufattelige menneskelige lidelser som konsekvens. Innbyggerne i de etniske delstatene har vært utsatt for militære overgrep fra regjeringshæren i flere tiår. Landsbyer er brent. Folk er tvunget til å bære våpen og proviant for militæret. Kvinner er systematisk voldtatt, og blir det fremdeles. De etniske hærgruppene har sin legitimitet i å forsvare sitt land og sitt folk. Det er en legitimitet som må legges til grunn når man gjør opp regnskapet i fredsprosessen. Å tro at rotproblemet ligger i økonomiske interesser hos de etniske delstatene er en respektløs feilslutning. Dersom penger var problemet ville konflikten vært forholdsvis enkel å løse. Det var jo dette regjeringen forsøkte først (Dawei Princess) før de ba Norge om midler til å skape tro på fred i de etniske delstatene. Det er mye å si om det internasjonale og norske engasjementet, men det skal jeg la ligge her.

I Kachin-staten har regjeringshæren bevisst sabotert forhandlingene med offensiver før, under eller etter forhandlingsmøtene. Hærens massive offensiv mot Kokang-folket de siste månedene har ikke bidratt til å skape tillit til at hæren ønsker fred. Jeg er den siste til å omfavne Kokang-hæren. De har en broket historie, men er en søndagsskole sammenlignet med regjeringshærens historie. For å få til en landsomfattende våpenhvile må også de med. I stedet har regjeringshæren startet en ren utslettelseoffensiv, og driver et farlig spill på Kinas grense. Når hærsjefen flere ganger har gått ut og insistert på at de etniske gruppene må legge ned våpnene og følge grunnloven, er det en melding til de etniske minoritetene om at det ikke er noe å forhandle om. Når militæret stemte ned viktige grunnlovsendringer for de etniske gruppene, slik de gjorde i parlamentet på onsdag, er man på vei inn i en blindvei. Forslaget til grunnlovsendring handlet om at sjefen i de delstatlige regjeringene skulle velges utfra de delstatlige parlamentene, og ikke utnevnes av presidenten, som er praksis i dag. Hvis militæret nekter å endre grunnloven, blir den som en ferdigforhandlet fredsavtale som er helt uakseptabel. Dette betyr at man må underlegge seg en sentralisert stat, samt legge ned våpnene og bli med i regjeringshæren. Det er som å skru tiden tilbake til 1990-tallet. Dette kan naturligvis ikke de etniske minoritetene akseptere, og det er noe hærsjefen, Min Aung Hlaing, utmerket godt vet. Han kontrollerer 25 prosent av parlamentet og har vetorett for grunnlovsendringer, hvor grunnloven til og med slår fast at militæret har ansvar for å beskytte den («safeguard»). De etniske minoritetene ser dette. Det er lite sannsynlig at hærsjefen vil akseptere de etniske minoritetenes endringsforslag til våpenhvileavtalen, og presidenten har ikke makt til å overprøve dette. Aung Min, som er regjeringens minister for fredsprosessen, skrev nylig en kronikk (trolig forfattet av USA-skolerte rådgiverne i fredssenteret lønnet av EU) hvor det ble argumentert med at de etniske lederne måtte ta til fornuft, og at dette kunne være siste gang man klarte å oppnå fred i deres levetid. Denne uka starter et uoffisielt forhandlingsmøte i Chiang Mai. Hvis forhandlingene havarerer vil myndighetene forsøke å forhandle multilateralt (og ikke med de etniske gruppene som én blokk), som nok har vært en intensjon hele veien, kombinert med et forsøk på å legge ansvaret på de etniske gruppene. Det er da fare for at flere av minoritetene blir isolert, særlig i nord. Da kan historien gjenta seg. På 90-tallet inngitt hæren våpenhvile med Kachinhæren i nord, og startet massive offensiver i øst (mot Karenhæren). I verste fall vil militæret forsøke å inngå våpenhvile med gruppene i øst, og fokusere en offensiv i nord. Hvis Aung Min og regjeringen er oppriktig i ønsket om å oppnå fred i deres levetid, må dedikasjonenen for fred strekke seg like lenge, og i hvert fall lengre enn 17 måneder eller en regjeringsperiode.

2. Valgforberedelser

Det går mot valg. Valgkommisjonen vil fastslå valgdato om kort tid. Valget blir trolig i november. Mange frykter utsettelse, men valgkommisjonen har vært tydelig på at valget skal gå som planlagt. Lederen av valgkommisjonen er tidligere general og medlem av USDP, så vi får håpe han står for det som er sagt. Partiene har to måneder å drive valgkamp. En av de store kontroversene nå er velgerlistene. Det er avdekket 30-80 prosent feil i de ulike valgkretsene. Det er en god og en dårlig nyhet i dette. Den gode nyheten er at feilene kommer for en dag, at det er mer transparens og at listene kan endres. NLD går fra dør til dør for å bidra til å korrigere listene. Dette er noe valgkommisjonen burde tatt ansvaret for, men det er åpenbart at NLD, som det største opposisjonspartiet, har størst interesse av at flest mulig får mulighet til å velge. Lokale myndigheter har svart med å anklage NLD for ulovligheter ved disse dør-til-dør-aksjonene. Tidligere denne uka møtte jeg sentrale NLD-politikere, som U Win Htein, Dr Myo Aung, Naing Ngan Lin og Aung San Suu Kyi. De stiller seg undrende til at feilene i velgerlistene i 2015 er så store, og de anslår at det var 5-10 prosent feil i 2012. De siste årene har internasjonale organisasjoner bidratt aktivt for å hjelpe valgkommisjonen. Det er langt flere som jobber for kommisjonen nå enn før 2012 og 2010. Frykten er at feilene er et bevisst forsøk på å skape problemer, og en indikasjon på at det militære partiet er desperate. Hvis dataene i velgerlistene er feil har man ikke rett til å stemme. Og de må stemme på åtte punkter: Registreringsnr, navn, fars navn, mors navn, adresse, ID-nummer, fødselsdato og kjønn (!). Det hadde vært interessant å gjort en komparativ undersøkelse av feil og mangler i velgerlistene i de 44 valgkretsene som stemte i 2012 mot i dag. En annen problemstilling ligger i nasjonale ID-kort. For å velge må velgerlistene stemme overens med data på de statsborgernes ID-kort. Problemet er at svært mange ikke har et ID-kort, og uten ID-kort får man ikke stemme. Dette gjelder ikke bare mer enn en million mennesker som har fått inndratt midlertidige ID-kort (som rohingyaene), men også for svært mange flere. Man trenger bare ID-kort hvis man må reise ut av sitt eget område. For å få ID-kort må man betale opp mot 50.000 kyats (50 USD), som er beløp som er utenfor rekkevidde for mange. Utenfor byene mangler anslagsvis halvparten av befolkningen ID-kort. Dersom dette stemmer vil en stor del av befolkningen ikke ha mulighet til å stemme, i tillegg til at partiers støtte til kjøp av ID-kort (og en stemme) kan være et middel for fusk. I kombinasjon med omfattende valgfusk i forhåndsstemmene vant det militære partiet valget. Det er planlagt 40000 stemmelokaler i Burma. Å få en god observasjon av aktiviteter i stemmelokalene, samt revidere valglistene, blir viktig for kredibiliteten av valget.

3. Grunnloven

Det har vært to svært viktige uker i parlamentet, som dessverre endte med at militæret blokkerte praktisk talt alle forslag til endringer. Resultatet var langt mer negativt enn jeg hadde forventet. Den konstitusjonelle krisen fortsetter, som har negativ innvirkning på den politiske reformprosessen og fredsprosessen. Det vil øke risikoen for konflikter. Forslag om å endre paragraf 436 og 59F ble som forventet nedstemt av de militære. 59F er paragrafen som hindrer Aung San Suu Kyi å bli president. Det er viktig å merke seg at USDPs endringsforslag uansett ikke ville gjort det mulig for henne å bli president (forslaget fjernet kun kravet om at man må være gift med en burmesisk statsborger, mens barna må fremdeles være statsborgere). Myndighetene har kommunisert at Aung San Suu Kyi har vært besatt av presidentposten og egen makt, som har fått gjenklang hos diplomater og internasjonal presse. NLD, Aung San Suu Kyi og en samlet opposisjon, er i realiteten langt mer opptatt å endre paragraf 436. 436 gir én enkelt person, hærsjefen, vetorett over grunnlovsendringer, siden endringer krever mer enn 75 prosents flertall, mens hærsjefen kontrollerer 25 prosent av parlamentet. NLD ønsker at grunnloven kunne endres med 2/3 flertall. USDP foreslo 70 prosent for behandling i parlamentet. Det er verdt å merke seg at diskusjonene i parlamentet ikke primært har handlet om å fjerne militæret fra parlamentet, men å fjerne deres vetorett over grunnloven. Både de etniske gruppene og den politiske opposisjonen mener grunnloven er det største hinderet for demokratisering og fred. Grunnloven produserer også en farlig etnosentrisme, koblet opp mot den økende nasjonalismen, ved at de «etniske rasene» har særrettigheter fremfor andre statsborgere. I dette ligger forøvrig noe av kjernen i kontroversene rundt rohingyaene i Rakhine-staten. Militæret blokkerte også endringsforslag om at statsministrene i etniske delstater og burmanske regioner velges av de lokale parlamentene, basert på valget, slik at også den utøvende makten står til ansvar overfor velgerne. I dag utnevnes statsministrene (Chief Ministers of Regions and States) av presidenten, etter oppskrift fra General Administrative Department, den militære kommandostrukturen etablert av Slorc. Dette var overraskende og svært negativt. Overraskende fordi Thein Sein tydelig har signalisert både behovet for å endre administrasjonssystemet og har snakket om behovet for føderalisme. Negativt fordi det er som å torpedere fredsprosessen.

Det positive er at det har blitt åpenbart for burmeserne at militæret og det militære partiet ikke er villig til å endre grunnloven. Aung San Suu Kyi mener at avstemmingen viser at USDP ikke er redelige når de sier de vil endre grunnloven. Jeg diskuterte dette med henne på mandag, og mener avstemmingen viser et litt annet bilde, med forbehold om at mitt regnestykke er korrekt. I forhold til endring av paragraf 436 var 58,43 prosent (388 av 664 seter) for endringer. Trekker man fra de 166 militære representantene, som garantert stemte som en blokk mot endringene, stemte 78 prosent (388/498) for endringer. 50 parlamentarikere var fraværende, og 31 seter står tomme (siden suppleringsvalget i år ble avlyst). Disse 81 setene blir da automatiske registrert som stemmer mot endringer. Ser man på de sivile parlamentarikerne som faktisk var tilstede stemte hele 93 prosent for å endre 436. Det var et overveldende sivilt flertall for å endre grunnloven. Dette indikerer at militære står alene i parlamentet, hvis da ikke USDP stemte slik fordi de uansett visste at de ikke ville gå igjennom. Og det er verdt å merke seg at endringene i 59F uansett ikke ville gjort det mulig for henne å bli president, som viser USDPs holdning i dette spørsmålet. Aung San Suu Kyi har fremdeles en god tone med Shwe Mann, men hva slags motiver han egentlig har, og i hvilken grad han har støtte i partiet og hos de militæret, er et av de største usikkerhetsmomentene i burmesisk politikk. At grunnloven ikke ble endret, til tross for at fem millioner burmesere har skrevet under et opprop for endringer, vil skape et tøffere politisk klima. Mange burmesere er i ferd med å miste tålmodigheten, som kan føre til flere demonstrasjoner, og potensielle sammenstøt. Dette er ikke ønskelig, men en konsekvens av tilbakeslagene. Problemet er at et økt konfliktnivå først og fremst tjener hærsjefen og de militære ministerne (blant annet innenriksministeren, som kontrollerer politistyrkene), som kan få et alibi til å gripe inn. Militæret stemte som nevnt ned forslaget om at de regionale og delstatelige statsministrene skulle velges fra de lokale parlamentene, og således stå til ansvar for velgerne. I dag blir de utnevnt av presidenten, og står til ansvar overfor ham. Det er også verdt å merke seg at militæret stemte ned forslaget om at presidenten også kan være partileder, som trolig er Shwe Manns våte drøm. Militæret har vist ansikt de siste to ukene, og etter fire år i parlamentet er det ingen indikasjoner til endringsvilje. Dette slår en kile i både freds- og reformprosessen. I rettferdighetens navn må det nevnes at det ble én endring i den delen av grunnloven som utløser krav om folkeavstemming. Militæret stemte frem at ordet «militæret» skulle endres til «forsvar» i en av paragrafene, som har den komiske konsekvens at det blir folkeavstemming om ett enkelt ord, som i tillegg har marginal betydning, dersom grunnloven skal følges. Shwe Mann svarte med å si at avstemmingen slås sammen med valget, men endringsforslaget vil nok ikke gå igjennom, siden det krever flertall målt opp mot stemmeberettigede, ikke de som faktisk stemmer. Slik blir det nok en illustrasjon på hvor vanskelig, om ikke umulig, det er å endre grunnloven. Og hvor viktig det er å komme ut av den konstisjonelle krisen.

4. USDP-splittelse

Det er en åpenbar splittelse i USDP, og en personkonflikt mellom president Thein Sein og partileder og ordfører i Underhuset, Shwe Mann. Det er en utvikling vi har sett lenge, og som stadig mer åpenlys. Da jeg sammen med Kjell Magne Bondevik møtte ministeren på presidentkontoret, Soe Thane, i november, var han skarp i kritikken av Shwe Mann. For meg var det en indikasjon på at regjeringen var sikre på at de hadde militæret i ryggen. Det er ikke unaturlig at en regjering har støtte fra det militære, men i Burma har militæret en sentral politisk rolle parallelt med presidents domene. I en personlig rivalisering er militærets støtte helt avgjørende i en maktkamp. Striden mellom Shwe Mann og Soe Thane er interessant i seg selv. Soe Thane er forøvrig Norges viktigste kontakt i regjeringen etter at fredsinitiativet MPSI ble avsluttet, og en av de mektigste ministrene. De to gikk samme kull på den militære rekruttskolen, og det var Shwe Mann som utnevnte Soe Thane til den mektige posisjonen som vise-admiral i marinen. Det er også interessant at USDP ser ut til å vrake Soe Thane, Aung Min og andre sentrale personer i regjeringen til valget. Det ligger noen konstitusjonelle føringer her, som at regjeringsmedlemmer ikke har lov til å delta aktivt i arbeid i partiet: «If the President or the Vice-Presidents are members of a political party, they shall not take part in its party activities during their term of office from the day of their election», en paragraf som Shwe Mann forsøkte å endre, trolig med tanke på sitt eget presidentskap. Splittelsen i USDP er i beste fall en indikasjon på at man har en indre dynamikk i partiet, og at parlamentet og regjeringen balanserer hverandre som to statsmakter. Men det ser mer ut som en personstrid om makt og posisjon, mellom Shwe Mann, som kontrollerer parlamentet, og Thein Sein, som kontrollerer regjeringen. I verste fall kan denne splittelsen føre til at regjeringen og hæren velger å ta affære for å holde på makten, og setter parlamentet ut av spill. Jeg heller mot at militæret vil sitte på gjerdet å la rivaliseringen utspille seg uten inngripen. En større bekymring ligger i at USDP begynner å bli desperate, og frykter at de pro-militære vil miste flertallet i parlamentet og presidentembetet.

Sett ut fra militærets interesser var regimets største konstitusjonelle tabbe at de gikk for et valgsystem med enkeltpersonkretser (first-past-the-post) og ikke proporasjonal representasjon, som ville sikret USDP langt flere seter i parlamentet. USDP og de militære representantene stemte nylig for et proposjonalt system i Overhuset (som de hadde lov til), men en endring for Underhuset hadde krevd folkeavstemming. Dette bidrar til at NLD og de etniske partiene forventes å få et stort flertall i parlamentet, dersom valget går ryddig for seg, noe de militære representantene, det militære partiet og ikke minst det gamle regimet naturligvis liker svært dårlig. Dersom det militære partiet, regjeringen og militæret blir desperate kan det være svært farlig med tanke på uroligheter rundt valget. Det er en lang rekke farlige verktøy som ligger klar, både i forhold til nasjonalisme, fredsprosess og valgfusk (som ID-kort og velgerlister). Det verst tenkelige scenariet er at hæren, som har grunnlovsfestet rett til nye militærkupp, ser det som ønskelig å skape et klima hvor de kan legitimere en enda mer aktiv politisk rolle. Dette kan virke som konspirasjoner, men burmesere, som har levd under militær kontroll lenge, er svært bekymret for en slik utvikling. I et klima med økt nasjonalisme i hele landet og krigshandlinger i de etniske delstatene, er det lite som skal til for å konstruere et behov for å skape ro og orden. Hærsjefens uttalelser om grunnloven, og hans holdninger i fredsprosessen, gir grunn til å tvile på om hæren ønsker fred. Det vil gi mer konflikt. Presidentens omfavnelse av de nasjonalistiske lovene, og anti-kinesiske uttalelser knyttet til krigen mot Kokang-folket, hvor han brukte Krim-halvøya som parallell, gir også grunn til bekymring. Uansett er det viktig å følge nøye med på hærens bevegelser og regjeringens spill, og håpe at maktkampen i USDP er til det gode. Dersom Shwe Mann er redelig kan det være en svært positiv utvikling. For et par uker siden ble jeg fortalt at MaBaTha, som har tette bindinger opp mot regjeringen, forsøker å overtale Thein Sein til å lede et av partiene de har kontroll over. Jeg tenkte da at det var lite sannsynlig, siden det virker som Thein Sein har vunnet militæret, og Shwe Manns stilling så svakere ut. Nå er jeg mer usikker. Jeg tror fremdeles det er lite sannsynlig at Thein Sein vil innta en slik rolle, men hvis Shwe Mann kontrollerer nominasjonen, kan dagens ministre ende opp med å skifte parti. Mer sannsynlig er det nok at de får stillinger i militæret eller i næringslivet.

5. Nasjonalisme

Økt nasjonalisme er svært bekymringsverdig. Det handler ikke primært om et ukontrollert sinne som kommer til uttrykk. Nasjonalismen er i høyeste grad organisert, først av Wirathu og hans 969-bevegelse, så av MaBaTha (hvor også Wirathu er prominent leder), som etter et munkemøte i Mandalay i januar 2014, hvor 20.000 var tilstede, samlet seg om ti nasjonalistiske krav, hvorav president Thein Sein foreslo fire lovforslag for parlamentet, hvor flere er vedtatt støttet av det militære partiet og de militære parlamentarikerne, mot NLDs stemmer. I tillegg er det en gruppe i USDP som er svært aktive innen nasjonalismen, spesielt Aung Thaung, som var sentral i militærregimets «sosiale bevegelse», eller mobb (borgervernbevegelsen Swan Ah Shin er et resultat av dette). Det er dessverre fullt mulig å oppildne massene til opptøyer mot religiøse minoriteter og kanskje også de etniske. Drapene i Meiktila utviklet seg fra en krangel i en gullsmed. Massedrapene i Rakhine-staten i 2012 hadde bakgrunn i en voldtekt. Konfliktene ligger latent, men de vil først bryte ut dersom noen antenner gnisten. Er man desperat er det en fare for at man velger desperate løsninger. Nasjonalismen handler om mer enn den religiøst motiverte nasjonalismen, som har fått mest oppmerksomhet. Vi ser også en mer generell burmansk nasjonalisme overfor minoritetene, som får uttrykk i holdningene i fredsprosessen og også i forhold til etniske krav om medbestemmelse (ofte som en voksen som forholder seg til et barn). Dette gjelder USDP, men det er også en problemstilling hos deler av NLD. På den annen side ser vi at enkelte etniske partier forsøker å stenge burmanske partier ute fra valgkampen i etniske delstater, som er forståelig utfra etniske aspirasjoner, men samtidig uforenlig med demokratiske prinsipper. Aung San Suu Kyi er svært bekymret over dette etter besøk i Mon-staten nylig, og var overrasket over hvor uforsonlig stemningen er. Her har NLDs etniske komité ikke lykkes med å skape en forståelse med de etniske partiene.

Dette var altså de mørke skyene. Solen bak handler om de sivile representantene i parlamentet. Hvis det blir valg i november om 75 prosent av setene i parlamentet, og dersom det blir tilstrekkelig fritt og rettferdig til å gi et parlament og regjering med legitimitet, kan det ligge en mulighet her. Jeg møter jevnlig parlamentarikere fra NLD, USDP og de etniske partiene. Av de fire statsmaktene (militæret er den fjerde) har jeg blitt mest positivt overrasket over parlamentet. Dynamikken i den lovgivende forsamlingen er til tider svært lovende. Den pro-militære blokken har i denne regjeringsperioden riktignok kontrollert 80 prosent av parlamentet, som ikke har legitimitet gjennom et fritt valg, men stemmegivingen de to siste ukene gir et håp om at USDP er i ferd med å distansere seg fra den militære blokken. Dette er en positiv tolkning, med forbehold om taktisk spill og stemmegiving, noe vi ikke kan vite. NLDs inntog i parlamentet har også en spennende dynamikk. De har liten politisk makt, med bare sju prosent av setene, men de har beredet grunnen for noen lovende allianser. Det er grunn til å gi NLD honnør. Man skal huske at partiet var ulovlig frem til før suppleringsvalget i 2012, hvor NLD var mer enn bevegelse enn et parti, gitt restriksjoner fra regimet. Forventningene har vært enorme. Partiet har kjørt krevende nominasjonsprosesser på nasjonalt nivå. De har ikke politisk makt til å levere i henhold til forventningen. Allikevel er partiet samlet. Aung San Suu Kyi er for all del en sterk leder, og det er viktig å bygge opp flere lederskikkelser i partiet, men gitt utgangspunktet og konteksten fremstår partiet som skjerpet, samlet og kompetent, spesielt i parlamentet. Dersom den neste nasjonalforsamlingen klarer å danne en regjering basert på valgresultatet, som militæret er lojale overfor, er dette det fremste håpet vi har for at reformene beveger seg i riktig retning. Å finne balansen mellom legitimitet og stabilitet blir en interessant balansegang. Dersom NLD og USDP danner regjering vil det bli tatt dårlig opp hos de etniske minoritetene. Dersom NLD og de etniske partiene danner regjering vil det bli tatt dårlig opp hos de militære. Dersom NLD vinner rent flertall kan man kanskje klare balansen, men det er høyst usikkert om de vil klare å vinne 50 prosent av parlamentet (som krever at de vinner rundt 70 prosent av setene som er på valg), og det er usikkert om militæret vil omfavne en NLD-regjering, til tross for at Aung San Suu Kyi er datter av hærens grunnlegger. Dersom militæret velger å holde seg rolig til etter valget, og ikke ta aktiv side i rivaliseringen mellom Shwe Mann og Thein Sein er det fremdeles håp om at de neste månedene kan gi forbedringer. De mørke skyene over Yangon vil uansett lette etter regntiden, slik de gjør hvert år. Det er i god tid før det planlagte valget. Vi får håpe de politiske utsiktene ser gode ut når skyene letter. Å få en valgt nasjonalforsamling, selv bare 75 prosent av dem, basert på frie valg, vil være en hendelse for historiebøkene.