Aung San Suu Kyi: En forsvarstale

Aung San Suu Kyi fyller i dag 70 år. Etter 15 år i husarrest, drapsforsøk og adskillelse fra mann og barn har hun blitt en skyteskive for kritikk, til tross for begrenset politisk makt. For fem år siden var fredsprisvinneren et demokratisk ikon. Hun var demokratiet i husarrest, en ensom kvinne mot diktaturets brutale jernhæl. I november 2010 ble hun sluppet fri, og kritikken mot henne økte, både internasjonalt og nasjonalt. Enorme forventninger kombinert med marginal politisk makt er en oppskrift på skuffelse. Den internasjonale fallhøyden er ekstra stor for en fredsprisvinner. Hun er kritisert fordi hun i for liten eller for stor grad støtter rohingyaene. At hun i for liten eller stor grad støtter regjeringen. Hun er også kritisert for å ha sviktet sine allierte blant etniske minoriteter og for manglende evne til å bygge opp partiet. Fra et endimensjonalt ikon er hun en politiker i kjøtt og blod, på godt og vondt. Har hun sviktet de samme idealene hun satt 15 år i husarrest for, og som ga henne Nobels fredspris i 1991, etter at Vaclav Havel nominerte? Eller har hun en plan? Kontrastene mellom 2010 og 2015 er slående. Hva var det som skjedde? (en forkortet versjon ble publisert i Dagbladet 19. juni.

Å gå inn i politikken var for Aung San Suu Kyi et valg mellom pest og kolera. Enten stå utenfor det politiske systemet, med fare for å bli spilt utover sidelinjen, ikke minst etter at Norge og EU så tidlig og så tydelig støttet regimets reformprosess. Eller akseptere et politisk system og en udemokratisk grunnlov, ved å stille til suppleringsvalget i 2012, som bare sto om 7 prosent av setene i nasjonalforsamlingen. Kort fortalt sikrer grunnloven militæret vetorett i viktige politiske spørsmål, hvert fjerde sete i nasjonale og regionale parlamenter er reservert militæret, i tillegg til tre ministerposter, som sikrer dem flertall i det nasjonale sikkerhetsrådet, med rett til nye militærkupp. Grunnloven er en jurdisk tvangstrøye hvor flere paragrafer er designet for å marginalisere Aung San Suu Kyi. Hun valgte å stille til valg (men nektet å sverge troskap til grunnloven), og vant 97,7 prosent av setene, men altså bare 6,47 prosent av nasjonalforsamlingen. De pro-militære har regjeringsmakt og kontrollerer følgelig 80 prosent av parlamentet. Mye av kritikken mot Aung San Suu Kyi skyldes dette misforholdet. Aung San Suu Kyi spilte et høyt politisk spill hun håper å vinne, men så langt har det militære partiet spilt henne bedre enn hun har spilt dem. De har tross alt definert spillereglene. Fem år inn i reformene er det nok diktatoren Than Shwe som ler best. Han er arkitekten bak reformprosessen Norge var først ute med å støtte, hvor president Thein Sein og hærsjefen Min Aung Hlaing fikk tildelt hver sin rolle diktatorens svært velregisserte teater. Men det er selvsagt håp. Det burmesiske folket har de siste årene fått tilbake motet, og de har fremdeles tro på at Aung San Suu Kyi vil vise vei. Og valget i 2015 kan endre det politiske spillet. NLD vil ikke vinne mange seter i de etniske delstatene, hvis ikke da de etniske partiene roter det til for seg ved å etablere for mange partier til at et av dem vinner flertall. Hun er hardt presset av nasjonalistene og radikale buddhister, som er tydelig i sin støtte til Thein Sein. Men burmeserne har ikke glemt at det var Aung San Suu Kyi som bar troen på demokratiet på sine skuldre gjennom to tiår, med et enormt personlig offer. Dersom valget i november blir fritt og rettferdig vil NLD etter alle solemerker vinne. De vil nok ikke vinne rent flertall, men de kan få flertall sammen med de etniske partiene (med økt risiko for militære reaksjoner), eller i allianse med det militære partiet (med økt risiko for reaksjoner fra etniske minoriteter), eller en kombinasjon av disse.

Pathein-2Hva var Aung San Suu Kyis plan? Hun er datter av frigjøringshelten Aung San, som etablerte det burmesiske militæret og ga Burma selvstendighet før han ble myrdet. Aung San Suu Kyi trodde hun i kraft av sin rolle kunne påvirke langt mer enn hva antall seter i parlamentet tilsa. Grunnloven er det største hinderet for demokratisering og fred, noe både den politiske opposisjonen og etniske grupper er klare på. Fem millioner burmesere har signert et opprop for å endre den. Etniske hærgrupper har vært klare på at det ikke vil bli fred uten grunnlovsendringer. Hennes strategi for å få til en revidering var å bygge en allianse med presidenten, hærsjefen, næringstopper og ordføreren i parlamentet (Shwe Mann) for å gjøre om på militærets vetorett over grunnlovsendringer (paragraf 436). I 2011 brøt våpenhvilen i Kachin-staten sammen, og Aung San Suu Kyi var tilbakeholden i å kritisere regjeringshæren. Dette førte naturligvis til sterk kritikk fra flere etniske grupper. Hundre tusen ble internt fordrevne. Kachinfolket ble utsatt for store lidelser, slik etniske minoriteter har blitt i flere tiår. Hvorfor sto hun ikke opp for sine allierte? Valgte hun bort etnisk medbestemmelse og fred mot et burmansk demokrati i tospann med det militære partiet? I realiteten forsøkte hun å endre grunnloven, men det ble ganske snart klart at hun undervurderte de tidligere generalenes spill. Verken militæret eller presidenten var interessert i å redusere militærets politiske kontroll. Og hvorfor skulle de det? På veien hadde de allerede oppnådd mange av sine målsetninger, som i stor grad handlet om å mobilisere internasjonal støtte og investeringer, som en motvekt til Kinas innflytelse. Norge fra 2008-2012 svært nyttige for regimet. Thein Seins regjering har de siste fem årene fått klare indikasjoner på hvor langt de kunne gå uten at vestlige land, som Norge, ville reagere. Massive offensiver i Kachin-staten og i Shan-staten hvor 150000 er drevet fra sine hjem. Fengsling av studenter og journalister. Overgrep mot rohingyafolket. Det internasjonale samfunnets reaksjoner har vært oppsiktsvekkende moderate, og knapt noen har vært mer tause enn Norge. Argumentet har vært at Thein Sein er den moderate, og at kritikk vil styrke de reaksjonære. Svært få på demokratisk side i Burma deler en slik oppfatning. Jeg er sikker på at diktatoren Than Shwe måtte klype seg i armen over hvor lett det var å få Norge og EU på sin side. Han er den første diktatoren som ikke har blitt spist av sine egne, og nyter nå dagene i sitt palass, eller på greenen i Naypyitaw. Militæret har ikke gikk fra seg makt, men har alikevel klar å paralysere det internasjonale samfunnet bort fra politisk press. Svaret fra diplomatene er at kritikken av Burma er strengere enn mot nabolandene. At man ikke skaper demokrati på en dag. At det er store kulturforskjeller. Enkelte snakket til og med om at tanken om menneskerettigheter som globalt gyldige er en vestlig konstruksjon. Dette er interessant fordi det er et ekko fra det gamle regimets retorikk, og fordi det illustrerer hvor rask holdningene i den vestlige verden er i ferd med å endres.

Aung San Suu Kyi var lenge den viktigste premissleverandøren for norsk burmapolitikk. Slik er det ikke lengre. Presidentkontoret og deres rådgivere er langt viktigere for UD. Vi må tilbake til den norske ambassaden i Bangkok i 2011, som da hadde ansvar for Burma. Ambassadøren fortalte inngående om at Aung San Suu Kyis popularitet var overdrevet, at hun hadde begrenset politisk støtte blant sitt eget folk, og at hennes status var overdrevet av internasjonale lobbyorganisasjoner (med klar adresse til Burmakomiteen). Dette ble ikke bare fortalt til meg, men kan bekreftes av flere andre. Standpunktet var et ekko av regimets propaganda, og reflekterte en beslutning om å forbigå Aung San Suu Kyi. Omkvedet var at støtte til demokratibevegelsen ikke hadde gitt resultater, og at tiden var kommet til å gå direkte til makten og regimet (eller honningkrukken). Godt skolerte eksilburmesere var talspersoner for denne retorikken, og premissleverandører for den norske kursendringen. Mange av dem er forøvrig godt betalte rådgivere for presidentes kontor i dag. Det er ikke noe galt i diplomatisk kontakt med et regime, med målsetning om normalisering. Det var viktig at regimet fikk troen på at demokratisering lønte seg. Norske diplomatene utøvde i en tidlig fase et svært godt politisk håndverk for å komme i posisjon. Men på et tidspunkt tippet et forsiktig og fornuftig engasjementet over til en ubalansert og ensidig støtte til regjeringen. UD fikk det travelt. Argumentet var at tidsvinduet for endringer var nå, og vi måtte styrke reformisten Thein Sein i kampen mot de reaksjonære. Man så mer på norske interesser enn interessene til det burmesiske folket. Det ble dannet et slags fiendebilde, hvor organisasjoner som i flere tiår hadde arbeidet for menneskerettigheter og demokrati, og som var skeptiske til reformprosessens motiver, ble kraftig marginalisert. Øremerkede kutt fra UD rammet dem hardt. Man kanaliserte støtte til organisasjoner som sto tett på det burmesiske regimet og regjeringen. Selv Aung San Suu Kyi, som nettopp hadde blitt satt fri fra 15 års husarrest, ble langt på vei definert som en del av problemet, mens Thein Sein var løsningen. I løpet av svært kort tid gikk Norge fra en posisjon som demokratibevegelsens fremste støttespiller, til den burmesiske regjeringens fremste støttespiller. Telenor gjør en god jobb, godt hjulpet av Norges tidligere ambassadør. Statoil prøver etter beste evne, med hjelp av UDs tidligere statssekretær. SN Power er godt i gang. Alle har blitt spilt gode av statens kapasitetsbyggere i NVE, Olje for utvikling og Post- og teletilsynet, som er sendt av UD. Og hvor UDs hastverk med å komme i posisjon har blitt et lastverk (fremgår tydelig av FAFOs ferske rapport om Norges satsing innen miljø og klima og mangel på strategi og konfliktanalyser). Burmesere, også Aung San Suu Kyi, stiller spørsmål ved om Norge først og fremst er ute etter næringskontrakter, eller om man er villige til å stille politiske krav for demokratiske endringer. Svært lite tyder på det siste. Det vet president Thein Sein. Det vet Than Shwe. Og det vet Aung San Suu Kyi. Etter et nesten fascinerende hastverk med å komme seg inn i landet først, snakker man nå om at endringene vil ta svært lang tid. Vi må være tålmodige. Sannheten er at det er vi som har god tid, og er der vi skal være. Burmeserne føler det slett ikke på samme måte. De har ventet i flere tiår på endring. Dersom utviklingen ikke går i riktig retning, noe den ikke har gjort på et par år nå, så vil naturligvis fare for at folk tar til gatene øke. ingen ønsker det, og håpet er at et politisk press vil bidra til endringer, slik at risikoen reduseres. Jeg tror Aung San Suu Kyi undervurderte hvordan den internasjonale dynamikken ville jobbe mot henne, og ikke med henne.

 

Fra folkehavet, under Aung San Suu Kyis bes¿k pŒ RŒdhusplassen i Oslo. Foto: Tom Henning Bratlie
Foto: Tom Henning Bratlie

Jeg er ikke i tvil om at mange vestlige interessenter helst ser at Thein Sein og det pro-militære partiet sitter med regjeringsmakt i 2016. Først og fremst fordi det pro-militære partiet er en garantist for en stabil stat i større grad enn en regjering kontrollert av opposisjonen. Dette er vesentlig for næringslivet, som jo er mer opptatt av en stabil stat enn en demokratisk stat. Kina har lært oss såpass. Enkelte norske næringsaktører er prisverdig åpne om dette. En stabil stat gir stabile rammevilkår. Næringslivet har som oppgave å sikre aksjonærenes verdier. Slik sett er det gyldig å si at investeringer skaper noen forutsetninger for demokrati (slik bedre kommunikasjon gir et mer åpent samfunn), mens internasjonale investeringer samtidig kan være en motkraft til demokratisering ved at man søker en sterk stat. Poenget er at verden har endret seg. I Norge gikk Jonas Gahr Støre foran og snakket om norske interesser og omleggingen av norsk utenrikspolitikk, med Erik Solheim som ivrig våpendrager i bistandspolitikken. Hos utenriksstasjonene ble kursendringene effektuert gjennom en økt satsing på å promotere et norsk næringsliv som de siste 20 årene har blitt stadig mer internasjonalt. NUPI skrev for et par år siden en god rapport om dette. Det som forsvarer en slik interessestyrt utenrikspolitikk er den vestlige tesen om at utvikling bygger en sterkere middelklasse, som igjen vil skape et demokrati. Slikt sett blir investeringer, utviklingsstøtte, fattigdomsbekjempelse, støtte til helse og skoler en del av demokratiseringen. Å slippe inn Telenor og Statoil, som tross alt har en primær målsetning i å levere overskudd til sine eiere, blir da et demokratiserende tiltak. Men slik er det ikke lengre. Bare spør den politiske opposisjonen eller middelklassen i Angola, Aserbajdsjan eller Kina. Men det er altså et slik håp som legitimerer vår interessepolitikk. Det er derfor norske utenriksministre fokuserer på støtte til fattigdomsbekjempelse og støttetiltak som knapt et eneste diktatur i verden vil opponere mot. Argumentet har blitt så tynt at mange diplomater ender opp med «hvis ikke vi gjør det, gjør Kina det». Det er ikke mangel på ressurser som er problemet i Burma. Det er mangelen på politisk vilje til til å fordele ressursene, i kombinasjon med det korrupte militære kleptokratiet. I Burma er militæret fremdeles svært aktive i næringslivet, ikke minst gjennom militæreide Myanmar Economic Holding, som kontrollerte (mange vil bruke presens her) hele verdikjeden, fra landkonfiskering, tvangsflytting, slavearbeid og business. Å investerer i et land som Burma for utbytte, uten å samtidig arbeide for demokratisering, kan begynne å lukte av neo-kolonialisme. Dette er Aung San Suu Kyis store bekymring i sin internasjonale politikk.

Tilbake til den nasjonale politikken. Aung San Suu Kyi har de siste årene blitt kraftig kritisert for å ikke snakke om overgrepene mot rohingyamuslimene i Rakhinestaten. Dette er en helt legitim kritikk. Samtidig kritiseres hun for unnfallenhet internasjonalt, mens hun i Burma kritiseres for å gå for langt i støtten av rohingyaene. Faktum er at ingen har gått lengre enn Aung San Suu Kyi i å forsvare rohingyaenes rettigheter. Da hun kritiserte forslaget om tobarnspolitikk for rohingyamuslimene demonstrerte buddhister utenfor huset hennes, og NLDs partikontor i Sittwe i Rakhine-staten ble forsøkt revet. Radikale munker klarte å samle store deler av munkevesenet i ti forslag for «beskyttelse av rase og religion». Dette var resultatet av et stort munkemøte i Mandalay, som endte 15. januar 2014, hvor anslagsvis 20.000 munker deltok. De to forslagene ble kokt ned til fire nasjonalistiske lover, som blant annet hindrer buddhistiske kvinner å gifte seg fritt med menn fra andre religioner. Forslaget ble forfattet av presidentens kontor, og flere av lovene er nå vedtatt, mot NLD og Aung San Suu Kyis stemmer. Det kommer til å koste henne dyrt i det planlagte valget i november. De siste månedene har masseflukten fra rohingyamuslimer dominerte nyhetsbildet, og kritikken mot Aung San Suu Kyi har eskalert. I realiteten har president Thein Sein vunnet tre politiske seire de siste ukene. Rohingyanes uholdbare situasjon er resultatet av en villet politik fra militærregimet, og fra den sittende regjering. Thein Sein har blitt kvitt tusenvis av rohingyamuslimer, som det militære partiet vil profitere på i valget. NLD har gått lengst i å ta opp behovet for en politsk løsning, inkludert statsborgerskap, som de vil straffes for i valget. I tillegg velger mange internasjonale aktører å rette skytset mot Aung San Suu Kyi, til tross for at problemet er skapt av militærregimet og holdt liv i av den sittende regjeringen. Kanskje er det forbannelsen over å være den eneste mange kan navnet på. Kanskje er det er lettere å kringkaste kritikk av en fredsprisvinner enn en president som var ansett som fjerde mektigste i militærregimet. Kanskje er det slik at det er mer beleilig å kritisere en kvinnelig politiker som verken har politisk makt til å gjøre noe med problemet eller signere en eneste handelsavtale.

KawHmu-2Jeg har ofte lurt på om Nelson Mandela ville blitt utsatt for samme type kritikk som Aung San Suu Kyi er utsatt for internasjonal. Det er mange likheter mellom de to, men også mange forskjeller. Aung San Suu Kyi har vært tro mot sine ikke-voldsprinispper. Nelson Mandela var for voldsbruk hvis det var nødvendig. Hun har et forholdsvis svakt og undertrykket parti i ryggen. Han hadde ANC. Den viktigste forskjellen er imidlertid at Nelson Mandela ble sluppet ut i en helt annen tid, under verdensdemokratiets vår. Tidligere hadde militæret i Spania og Argentine gjort politiske selvmord. Apartheid-regimet led samme skjebne, parallelt med murens fall og slutten på Sovjetunionen. På 20 år er verden en helt annen. Verdensdemokratiets vår har på et vis rikosjert. Kina har lykkes med å kombinere markedsøkonomi og politisk ufrihet. Norge, landet med Nobels fredspris, suger inntekter fra totalitære og militariserte stater som Angola og Aserbajdsjan. Det burmesiske regimet ser selvsagt det politiske bildet. Det var deres mulighet. Aung San Suu Kyi ble sluppet ut de semi-totalitære regimers tid. Militæret brukte 15 år på å skrive en grunnlov som sikrer militæret vetorett over viktige politsike beslutninger, og som hindrer Aung San Suu Kyi i å bli president, og sikrer militæret politisk makt. Utrolig nok har den også sikret en ikke-valgt regjering legitimitet. Hun valgte allikevel å feste lit til at president Thein Sein var oppriktig i sitt ønske om demokratiske reformer. Hun har innrømmet at hun tok feil. Hun ble spilt med, og omtaler reformprosessen som en parodi på demokrati. Hun uttrykker frykt for at det burmesiske demokratiet er en illusjon. Et narrespill. Og hun mener reformprosessen i realiteten stanset opp i begynnelsen av 2013.

I dag fyller Aung San Suu Kyi 70 år. Det er et år som vil være avgjørende for Burmas fremtid. Valget i november vil langt på vei vise hvor dypt militærets reformvilje stikker. Vil valget (av 75 prosent av nasjonalforsamlingen, 25 prosent er militære og ikke på valg) blir tilstrekkelig fritt og rettferdig? Vil militæret respektere et valgresultat som ikke gir det militære partiet flertall? Hvordan vil det internasjonale samfunnet reagere dersom man ser et tilbakeslag? Svært få burmesere tror de militære er interessert i å gi fra seg regjeringsmakt frivillig. Da trenger de å sikre minst 26 prosent av nasjonalforsamlingen i valget, noe som er lite sannsynlig. Aung San Suu Kyi har de siste fem årene på sett og vis blitt ydmyket av regjeringen og Thein Sein. I parlamentet har hun klart å bygge interessante allianser med personer som Shwe Mann i det militære partiet. Kvalifiserte synsere indikerer at NLD kan sitte med 43-44 prosent av nasjonalforsamlingen etter valget. Det betyr at de vil ha rent flertall sammen med de etniske partiene. Samtidig er dette et farlig spill overfor de militære og det militære partiet. Spørsmålet er om Aung San Suu Kyi vil klare å få til en bred koalisjon, hvor de pro-militære inngår, hvor hun vil bytte ut presidentembete (hun uansett ikke får) med en rolle som ordfører i parlamentet, hvor hun samtidig kan bygge opp partiet (noe hun ikke har lov til hvis hun går inn i regjering). Alt dette er høyst usikkert. Det er ytterst få 70-åringer som går et så spennende år i møte. Gratulerer med dagen, Aung San Suu Kyi!

2 thoughts on “Aung San Suu Kyi: En forsvarstale

  1. Hei og takk for det du skriver. Det er kraftfullt, balansert og samtidig dypt deprimerende. Det leder tankene tilbake til 1988, 1990 og videre. Jeg var Kirkens Nødhjelp sin regionale representanter I SEA fra 2001. Fulgte Burma tett og var der mange ganger. Vi sa ofte: «nå er det optimisme og noe kommer til å skje!» Men alltid kom regimet ned med begge beina på bakken. Trist. Trist å lese dine refleksjoner om Norges rolle… Er redd du har uhyggelig rett. Fra min pensjonisttilværelse kommer jeg til å følge med pp det du skriver. Hilsen Georg Tumyr.

    1. Hei Georg. Hyggelig å høre fra deg, og tusen takk for tilbakemeldingen. Jeg håper og tror norske myndigheter vil endre sin politikk. Det er absolutt på tide, men ikke for sent. Forholdet mellom norsk interessepolitikk/investeringer og (u)viljen til demokratistøtte er et vanskelig tema, men også et av de aller viktigste utenrikspolitiske dilemmaene i vår tid.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s