Elefanten i rommet

Historien oppsto i India for over to tusen år gammel, og er en del av historiefortellingen i buddhistiske land. Versjoner finnes i arabiske land, og historien fant veien til Europa under kolonitiden. Konsulenter har begynt å bruke den for å illustrere at dårlig kommunikasjon er en oppskrift på fiasko i næringslivet. Selv hørte jeg den første gang på en tesjappe i Yangon for et par år siden. Jeg drakk te med en leder i sivilsamfunnet og spurte hennes om hva hun syntes om det internasjonale engasjementet i Burma (Myanmar). Det var en tid da hyllesten av Thein Sein og hans regjering, spesielt fra EU og Norge, var på et klimaks, mens Aung San Suu Kyi ble snakket tilsvarende ned. Selv den norske ambassaden hevdet, som et ekko fra regimet, at hennes støtte i folket var overdrevet av internasjonale lobbyorganisasjoner. Det var før suppleringsvalget i april 2012, da Aung San Suu Kyi og NLD vant 43 av de 44 parlamentsplassene partiet kjempet om. I tesjappa ble mitt spørsmål besvart med historien om seks blinde menn og elefanten. Den går slik: Seks blinde står rundt en elefant, og skal beskrive hvordan elefanten ser ut. Den første kjenner på beinet og beskriver elefanten som en trestamme. Den andre som står ved halen og beskriver den som et tau. Den tredje kjenner på snabelen og tror elefanten er som en grein. Den fjerde tar på øret og beskriver den som en vifte. Den femte blinde mannen kjenner ved magen og beskriver en vegg, mens den sjette føler på støttennene og slår fast at elefanten er som en pipe. Konklusjonen er at alle har rett og alle har feil. De seks beskrivelsen har isolert sett lite med virkeligheten å gjøre, før bitene settes sammen til et helt bilde. For å klare det kreves god kommunikasjon, og da er man raskt kommet til kjernen i problemstillingen. Hvordan ser elefanten ut?

Årsaken til at sivilsamfunnslederen fortalte meg historien var at hun ikke kjente seg igjen i den virkeligheten som mange utenlandske burmaeksperter, diplomater og journalister tegnet. Hun reagerte på ensidigheten. At de beskrev en virkelighet hun ikke kjente seg igjen i. Reformprosessen ble analysert som et reelt ønske om å skape et demokrati, til tross for at militæret aldri har lagt skjul på at demokrati ikke er målet, men en slags semitotalitær konstruksjon, med militær politisk kontroll. Distinksjoner mellom hardlinere (reaksjonære) og softlinere (moderate) ble vektlagt av vestlige støttespillere, som legitimerte en nær betingelsesløs støtte til Thein Sein. I dette bildet ble viktige innvendinger fra burmesere avfeid som aktivisme, og burmesere i Thailand underminert som radikaliserte. Kampen mot grunnloven, som sikrer militæret politisk kontroll, og opposisjonen står sammen mot, ble tonet ned. Definisjonsmakten ble flyttet fra motstanderne av regimet til tilhengerne av regimets reformplan. Når en tese får sin antitese skjer det sjelden uten friksjoner. Det handler tross alt om makt. Tankerekken var slik: Sanksjoner og eksilstøtte var feilslått, siden det ikke hadde «produsert» resultater gjennom 20 år. Dialogen mellom Aung San Suu Kyi og diktatoren Than Shwe var fastlåst. Det var derfor viktig å inngå et «konstruktivt engasjement» (som regimet hadde jobbet for i flere tiår allerede), og i dette forbigå og til og med isolere Aung San Suu Kyi. Tanken var at hvis man lyttet til regimet, og ga dem større definisjonsmakt, ville det bidra til demokratisering og fred.

På få år har regimet gått fra isolasjon til å oppleve at statsledere, investorer og velvillige organisasjoner slåss om å komme gjennom dørene i Naypyitaw. Dette har gitt det pro-militære partiet, og også militæret, enorm selvtillit. De har klart å omdefinere seg selv, uten å ta tak i kjernespørsmålene og så langt uten å gi avkall på makt. Vi har sett massive offensiver, fengslinger og brutal behandling av etniske og religiøse minoriteter, spesielt i Rakhine-staten, mens responsen fra de vestlige demokratiene, har vært svært moderat. Kampen for de politiske verdiene Aung San Suu Kyi, Min Ko Naing og andre var villige til å dø for, er tonet ned. Militæret har fremdeles vetorett over viktige politiske endringsprosesser, mens vestlige statsledere foretrekker å snakke om ansvarlige investeringer og utviklingsstøtte, som knapt en eneste diktator vil være uenig i. Presidentkontoret har forsøker å omdefinere diktatoren Than Shwe, tidligere rangert som en av de verste diktatorene de siste 50 årene, som en reformater. Og de har et poeng. Tross alt er det hans reformprosess man nå klapper i hendene for. Det var han som implementerte Veikartet for et disiplin-blomstrende demokrati i 2003, som er fulgt til punkt og prikke. Det var han som utpekte Thein Sein til president og Min Aung Hlaing til hærsjef. I dette bildet er også etterretningssjefen Khin Nyunt, som forhandlet (tvang) frem rundt 25 våpenhvileavtaler på 1990-tallet, en slags fredens og demokratiets apostel, til tross for at få har mer blod på hendene. Skal man nominere en burmesisk statsleder til Nobels fredspris er det ærligere å nominere Than Shwe enn Thein Sein. Og jeg håper at alle ser at man forlengst har krysset en grense for det absurde. Men det er altså disse tankerekkene som gjorde at sivilsamfunnslederen trakk frem historien om elefanten.

Det er mye å lære av historien om de seks blinde mennene. Ingen har monopol på sannheten, heller ikke Burmakomiteen eller jeg. Burmakomiteen har arbeidet siden 1992. Jeg har vært engasjert i Burma siden 1994, og jobbet i komiteen siden 2011, og føler til tider jeg skjønner stadig mindre. Våre analyser har selvsagt ikke alltid vært korrekte. Like mye som man blir hva man spiser, farges man av de man snakker med. Min versjon av sannheten er langt på vei definert av hvem jeg kjenner og hvem jeg møter, og det er ikke nok til å se hele bildet, men etter min mening er ikke bildet komplett uten de analysene vi representerer. Og det er overraskende dersom UD og andre velger å overse og morarbeide de stemmene vi representerer. For paradokset er at våre analyser langt på vei deles av den demokratiske opposisjonen og etniske minoriteter, mens mange vestlige land langt på vei deler den burmesiske regjeringens versjon. I beste fall er det slik at det er internasjonalt politisk taktikeri på høyt nivå som ligger bak mange diplomaters rosenrøde analyser og ensidige fremstillinger.

Jeg har ikke vært motstander av at Norge tidlig innledet en dialog med regimet, og mener tvert i mot det var svært godt diplomatisk håndverk. Min innvending handler om at Norges politikk overfor Burma på et tidspunkt ble ubalansert og ensidig, og i sterk favør av den burmesiske regjeringen. Støtten til sivilsamfunnet har økt, men profilen på støtten er endret. Det er mye bra i den norske støtten til fredsprosessen, men også den er av de etniske minoritetene opplevd som ensidig, sentralisert og lite transparent. Enkelte diplomater ble nærmest besatt av å forsvare sine synspunkter, i stedet for å åpne for dialog og faktisk prøve å forstå om kritikken hadde noe for seg, og det ble etablert et oppsiktsvekkende fiendebilde overfor individer og organisasjoner som i 20 år hadde stått i bresjen for demokrati og menneskerettigheter i Burma, med stor risiko. Plutselig ble de ikke invitert til møter. Plutselig fikk de øremerkede kutt fordi UD definerte dem som «eksil», til tross for at organisasjonene som opererer fra Thailand ofte er tettere på sin målgruppe (etniske minoriteter) enn om de hadde drevet fra Yangon, med bedre og viktig infrastruktur (IKT), samt en viss sikkerhet. Det er bare å se på kartet.

Vi har alle mye til felles med de blinde rundt elefanten. Vi er alle til en hvis grad blindet av egne oppfatninger, og noe så banalt som kommunikasjon står ofte i veien for å belyse en sak fra flere sider. Fire år inn i reformprosessen har det overrasket meg hvor fort det går prestisje i definerte sannheter. Mange som har investert politisk prestisje i en beslutning, vil holde fast ved dem med begge hendene til tross for at virkeligheten endres, nesten som om man klamret seg fast til sin egen karrierestige. At enkelte machiavelliske byråkrater ser på kritikk som irriterende sand i maskineriet er forståelig, men dersom den politiske ledelsen i et demokrati ikke ser verdien av kritikk, er det stor grunn til bekymring. Irriterende? Ja. Ineffektivt? Ja. Men det er tross alt sandet som er demokratiets viktigste byggestein. Banalt nok.

Det ble en lang lunsj på tesjappa i Yangon. Historien om elefanten er et godt utgangspunkt for å se egne meninger i nytt lys. Som en digresjon: I ettertid slo det meg at min egen reise i burmesisk politikk startet med å spise en elefant. Elefanten hadde ramlet ned en åsside, og sultne studenter friterte den til en slags seig chips i Dawn Gwin, like ved karenhærens hovedkvarter, Manerplaw. Og uansett hvor mye jeg hadde smakt, kjent og luktet, ville jeg aldri oppfattet at det var en elefant jeg spiste, og enda mindre hvilken del av den jeg fikk en smak av. Det smakte som en fritert tømmerstokk. Takket være at jeg ble fortalt hva jeg spiste, kan jeg gjøre et poeng av det 20 år senere. Det er utvilsomt en elefant i det burmesiske rommet. Vi får håpe våre beskrivelser av den, og den politiske situasjonene i Burma, er tettere på virkeligheten enn surrealismen, til tross for at det siste ofte er mer interessant. Salvador Dalís elefant overgår ihvertfall virkeligheten med god margin, til tross for at man knapt ser noe annet enn beina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s