Kampen om våpenhvilen

For to år siden var demokratiforkjemperen Min Ko Naing på besøk i Trondheim og Oslo. Jeg husker vi diskuterte fredsprosessen og våpenhvilene på flyet fra Trondheim til Oslo, hvor Min Ko Naing med et lunt smil og sedvanlige presisjon uttalte: «It seems like the goverment defines ceasefire as cease-fire-cease-fire-cease-fire. It would be better to stop shooting». I møter med norske byråkrater og politikerne i UD var meldingen mer direkte, med sterk kritikk av Myanmar Peace Centers (MPC) rolle, og bekymring over at det internasjonale samfunnet støttet sentralregjeringens strategi, og følgelig gjorde en eksisterende ubalanse mellom partene i fredsprosessen enda større. I løpet av påsken ble et utkast til nasjonal våpenhvileavtale signert, og vil forhåpentligvis godkjennes av regjeringen og etniske minoriteter i april eller mai. Avtalen ble behørig feiret, spesielt fra regjeringen og deres rådgivere i MPC, mens den etniske siden har vært mer nøkterne. Parallelt med forhandlingene og signeringen av utkastet til våpenhvile pågikk en voldsom militær offensiv i nord, hvor folkegruppene kokang, palaung og kachin er berørt. Min Ko Naing har fremdeles ordene i behold. Det ser ut til at våpenhvilen ligner mer på hvileskjær mellom skuddvekslingene enn en varig våpenstillstand. Men i erkjennelsen av dette ligger det paradoksalt nok noe positivt, gitt at man nå kan bevege seg inn i de politiske forhandlingene.

Det er to versjoner av våpenhvileutkastet. 1) Tre bortkastede år, med enorme investeringer, fra blant andre EU og Norge, i en nasjonal våpenhvileavtale, som har forsinket forhandlingene om en politisk løsning. 2) En historisk avtale det er grunn til å feire. For å starte med det første punktet. Mange av de etniske minoritetene har hele tiden ønsket å starte med forhandlinger om en politisk løsning, ikke forhandlinger om en våpenhvileavtale. Mange internasjonale eksperter har naturligvis stilt seg undrende til dette. Det normale er jo å slutte å skyte først, og forhandle etterpå. Standpunktet på etnisk side er til dels historisk betinget, og helt forståelig. Mellom 1989 og 1994 ble det inngått omlag 25 våpenhviler med etniske hærgrupper, med løfter om politisk medbestemmelse. Disse løftene ble systematisk brutt. Våpenhvilene ble tvert i mot brukt til å forsterke regimets stillinger militært og øke den burmanske dominansen, både politisk og økonomisk. Flere av avtalene havarerte til slutt i regimets krav om å omdanne de etniske hærgruppene til grensepatruljer, underlagt regjeringshæren, noe som selvsagt var totalt uakseptabelt for hærgrupper som har kjempet i flere tiår for desentralisering og selvbestemmelse i en føderal overbygning. Havariet i de tidligere våpenhvilene er en viktig årsak til dagens konflikt med kokanghæren (våpenhvilen brutt i 2009) og kachinhæren (våpenhvilen brutt i 2011), og det er med å forklare den skepsisen mange etnisk minoriteter har til militæret og myndighetenes motiver. Ønsker sentralmakten egentlig enda større tilgang til de ressursrike delstatene? Vil man åpne opp for utvikling og næringsprosjekter (som vannkraft) for å bygge veier inn i hjertet av de etniske områder, for bedre militær tilgang? Er regjeringen oppriktige når de snakker om desentralisering, ikke minst når militæret sier det motsatte? Å gi fra seg våpnene og demilitarisere, inkludert å stanse den militære rekrutteringen før det foreligger en politisk løsning, er derfor uaktuelt for etnisk side. Hvorfor gi fra seg våpnene når ikke et eneste politisk krav er innfridd? En våpenhvile er svært positivt, ikke minst for sivilbefolkningen, men politisk sett løser en våpenhvile ingenting, dersom ikke man raskt går over i reelle forhandlinger hvor man sammen finner en politisk løsning.

Ønsker egentlig militæret fred? På etnisk side er det mange ulike grupper organisert i forhandlingsteamet NCCT, men at man også har ulike mandater og interesser på andre siden er underkommunisert. Det er en misforståelse å tro at militæret er underlagt regjeringens kontroll. Rent konstitusjonelt har militæret stor grad av autonomi, noe vi også har sett i forhandlingene, og også i beslutningsprosesser om militære offensiver, hvor presidenten er tilsidesatt. I hvilken grad det er et skille, altså en konflikt, mellom regjeringen og militæret er et stadig tilbakevendende tema, men i forhold til fredsprosessen er det minst like viktig å se på hva militæret gjør, som hva regjeringen og MPC sier. Blir man utsatt for et angrep som sender hundre tusen på flukt, er det et sterkere signal enn fagre ord fra Naypyitaw og Yangon. I den ressursrike Kachin-staten, hvor militæret kontrollerer store deler av jade-industrien, har vi sett påfallende mange militære offensiver like før, under og etter fredssamtalene, som indikerer at militæret med overlegg motarbeider fredsprosessen. Første juledag i 2012 innledet regjeringshæren en offensiv mot kachinhæren, en av de viktigste hærgruppene i landet, og naturligvis også sentral i det etniske forhandlingstemaet. 19. november 2014 avfyrte tatmadaw raketter mot en militær treningsleir og drepte 23 rekrutter fra ulike etniske hærgrupper, som ble sett i sammenheng med et svært ufruktbart forhandlingsmøte i oktober, hvor den militære siden proklamerte at tatmadaw allerede var føderal, at forhandlingene måtte kobles til grunnloven og krevde at de etniske hærgruppene stanset rekrutteringen (den tidligere lederen for den militære delegasjonen, som var ansett som mer moderat, var før møtet skiftet ut). Offensiven i Shan- og Kachin-staten foregår parallelt med at utkastet til våpenhvileavtale ble ferdigstilt, som ikke akkurat gjør det lettere å mobilisere støtte til å signere våpenhvileutkastet.

General Gun Maw i Kachinhæren KIA, og en del av UNFC og det etniske forhandlingsteamet NCCT. Fra et lunsjmøte i Chiang Mai i 2014.
Møte med General Gun Maw i Kachinhæren KIA, som er en del av UNFC og det etniske forhandlingsteamet NCCT. Chiang Mai i 2014.

En ting er militærets offensiver på slagmarken. Militærets politiske innflytelse er like alvorlige. Grunnloven er og blir et av de største hindrene for fred og demokrati, som er grunnen til at etniske ledere står sammen med den politiske opposisjonen, inkludert Min Ko Naing og Aung San Suu Kyi, i kravet om endringer hvor fem millioner burmesere har signert deres opprop for grunnlovsendringer. Men det er altså hærsjefen Min Aung Hlaing som bestemmer. Militæret kontrollerer 25 prosent av parlamentet, som gir dem vetorett mot alle grunnlovsendringer. Hærsjefen har gjentatte ganger uttalt at det er uaktuelt med endringer som reduserer militærets politiske kontroll, og at militærets rolle er å beskytte grunnloven (som også er et eget punkt i grunnloven). Mange analytikere har fokusert på de føderale elementer i grunnloven, som at delstatene tross alt har et eget parlament og regjering, men de fleste etniske minoritetene ser ikke situasjonen på samme måte. Administrasjonssystemet (som også er nedfelt i grunnloven) tar utgangspunkt i et militært kommandosystem fra 1989, det såkalte General Administrative Department, som handlet om sentralisering, ikke desentralisering. Fremdeles er det presidenten som utnevner statsministeren, den øverste tjenestemannen i de etniske delstatene, som ikke står til ansvar for velgerne. Ser man på statsbudsjettet er overføringene til delstatene svært begrenset, og ligger på fattige tre prosent, med marginale muligheter for å generere inntekter lokalt. President Thein Sein benyttet prisverdig nok f-ordet (føderalisme) for en tid tilbake, og snakket om behovet for administrative endringer. Det var et viktig signal, men det er altså ikke han som bestemmer over endringer av grunnloven.

Så gitt alt dette: Hvorfor i all verden vurderer de etniske minoritetene i det hele tatt å signere en våpenhvileavtale? Helt konkret ble det en avtale fordi de kontroversielle punktene, som demilitarisering, reform innen sikkerhetssektoren, tolkning av «The National Causes» (fra de gamle røde propagandaplakatene) og måten de er koblet til grunnloven, er flyttet over i de politiske samtalene. I et større bilde ble det oppnådd enighet fordi det er en stor vilje, spesielt fra etnisk side, om å starte de politiske forhandlingene. Jeg hadde møter med NCCT under forhandlingene før påske, hvor det var åpenbart at en våpenhvileavtale var en «nøkkel for å åpne døren til de politiske samtalene». I dette ligger det at en nasjonal våpenhvile er et krav fra regjering og militære for å åpne opp for politiske samtaler, og at de etniske minoritetene ønsker å nå frem dit, selv om det innebærer kompromisser, og det å følge et veikart som ikke er definert av dem . Den eneste veien til varig fred går via forhandlingsbordet. Rotårsaken til konflikten handler om militæretregimets overgrep gjennom 60 år mot etniske minoriteter, inkludert diktatoren Ne Wins brutale «Four Cuts Policy» fra 1970-tallet, som hadde som målsetning om å kvele livsgrunnlaget for etniske minoritetskulturer, og burmanisere de etniske delstatene. Det er åpenbart viktig å minne om at problemet er sentralisering, og desentralisering er løsningen. Litt forenklet: Finner man en politisk løsning på rotårsaken til konflikten, er det ingen grunn til å skyte på hverandre, og uten en politisk løsning blir det ikke varig fred. Det er på tide å gå løs på de vanskelige spørsmålene, og forhåpentligvis er det dette partene nå har innsett. Slik sett kan man si at det er brukt tre år på å komme tilbake til utgangspunktet, som er å starte forhandlingene til tross for at militære trefninger kan skje.

Møte med leder i det etniske forhandlingsteamet NCCT, Nai Hong Sar (Nai Han Tha) og Twan Zaw, også i NCCT/UNFC og GS i Arakan National Council. September 2014.
Møte med leder i det etniske forhandlingsteamet NCCT, Nai Hong Sar (Nai Han Tha) og Twan Zaw, også i NCCT/UNFC og GS i Arakan National Council. September 2014.

Til det andre punktet. Er ikke utkastet til våpenhvileavtale verdt å feire? Absolutt! Enhver positiv utvikling i fredsprosessen er en feiring verdt, og deler av forhandlingsteamet feiret med karaoke. Der skulle jeg gjerne ha vært. Jeg er imponert over kompromissviljen på etnisk side, midt under en militær offensiv mot etniske minoriteter, og vi får håpe at flere år med forhandlinger har skapt en form for tillit som man kan kapitalisere på i de svært krevende politiske forhandlingene. Det er svært positivt at forhandlingene har foregått innen formelle rammer, i motsetning til våpenhvilene på 90-tallet, som stort sett var muntlige avtaler (med unntak av Kachinstaten) mellom etterretningssjefen Khin Nyunt og etniske hærledere. Det har skapt en viktig presendes for de videre samtalene. Det har også vært svært oppløftende å se at det etniske forhandlingsteamet NCCT har vært samstemte, til tross for at karenhæren (KNU) har suspendert sin deltagelse i UNFC (som utgjør hoveddelen av NCCT). Vi får håpe det bidrar til en bilateral forhandling fremover. Etter min mening vil multilaterale forhandlinger hvor hver enkelt etnisk gruppe forhandler med sentralregjeringen hver for seg være et taktisk feilgrep for begge parter i konflikten, hvis målet er å bygge en nasjon, men dette er en selvsagt en lang diskusjon i seg selv. Argumentet med at etniske minoritetene har mistet momentum, fordi man nå er så tett på valget, og hvor mange internasjonale analytikere mener det er lite trolig at neste regjering vil prioriterer fredsprosessen, er et argument jeg ikke forstår, særlig i lys av hvor kort man egentlig har kommet på tre år. Man har jo ikke engang startet på den politiske prosessen. Våpenhvileutkastet er verdt en feiring, ihvertfall om man vet hva (og hvor mye/lite) som feires. Vi feirer dessverre ikke et utkast til nasjonal våpenhvile uten kamphandlinger. Vi feirer heller ikke at vi har kommet spesielt mye nærmere en politisk løsning, men at alle partene forhåpentligvis har erkjent at de politiske forhandlingene er for viktige til å utsette i nye tre år. Jeg skåler gjerne på det.

For å avslutte der vi begynte, i flyet mellom Værnes og Gardermoen sammen med Min Ko Naing og Pyone Cho: Det er mye mulig vi får en nasjonal våpenhvile til lyden av militære skuddvekslinger, at vi får en ceasefire som handler mer om cease-fire-cease-fire enn våpenstillstand, men dersom man allikevel er i stand til å starte de politiske forhandlingene er det allikevel en seier, og hvis man klarer å finne en løsning på en svært fastlåst politisk situasjon (blant annet grunnloven), som etniske minoriteter, regjeringen og hæren kan akseptere, vil en skjør våpenhvile erstattes av en politisk avtale som vil stilne skuddene en gang for alle. I påsken er det ihvertfall lov å håpe.

Som man bar et barn varsomt på armen: Besøk hos karenhæren KNLA i 2001.
KNLA 2001: «Som om vi bar et barn varsomt på armen». Alle ønsker fred, men det krever vilje til å finne politiske løsninger, også fra militærets side. Fra besøk hos karenhæren i 2001.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s