Chin-staten: Lang reise til Burmas fattigste stat

Jeg sitter på flyet fra Yangon til Kalay med en garvet gjeng burmesiske journalister. De fleste er fra etniske delstater, men mange er også fra de burmanske regionene. Bemerkelsesverdig få har vært i Chin-staten. Det har heller ikke jeg. Burma News International, et nettverk med vekt på etniske medier, har valgt å holde sin tredje konferanse i Burma, i Hakha, hovedstaden i Chin-staten. Det kan virke selvmotsigende å holde en konferanse om medier og kommunikasjon i en stat hvor nesten all kommunikasjon ligger nede. Det finnes ingen flyplass i Hakha, eller andre steder i Chin-staten. Hakha ligger 2000 meter over havet, og myndighetene har ikke klart å finne et egnet sted for en flystripe. Under militærregimet var Chin-staten lite strategisk. Det er begrenset med naturressurser, og den etniske hærgruppen CNF utgjør ingen stor trussel. Veiene er elendige. Noen av delegatene har tatt buss fra Yangon. Det tok 30 timer. Andre, som meg, har tatt flyet til Kalay via Mandalay, som tar to timer i lufta, og derfra 6-8 timer i bil. En chin-journalist brukte 14 timer på mopeden for å delta. Internett finnes ikke. For journalistene er det som å leve i et vakuum. En av de uavhengige mediastasjonene har riktignok sikret en alternativ løsning. U Paing (som er betegnelsen på de to militære forretningskonglomeratene MEC og MEH) har et eget mobilnettverk med internett basert på den kinesiske mobilstandarden CDMI. Men for de fleste av journalistene er en telefonsamtale eneste mulige kontakt med omverdenen, og selv det er en prøvelse.

Bilturen er en rystende opplevelse. Minst én passasjer i hver bil fra Kalay til Hakha spyr i løpet av turen. Det er bokstavelig talt en reise med opp- og nedturer. Høyeste punkt på veien ligger 2050 meter over havet, og veiene er skåret inn i bratte åssider. Hvert år, i løpet av regntiden, sklir deler av veien ut, som gjør reisen til en russisk rulett. Det er heldigvis enda en måned til regntiden begynner, men det har en nedside. Bøndene svir av store landområder, og det brenner heftig langs veien, og røyken river i lungene. I store deler av Burma er svibruk (svedjebruk) vanlig, noe som er et betydelig miljømessig problem, i den grad at man merker det i Thailand.

I brann: Chin-staten er i brann i mars-april hvert år, og setter gjerne noen fly på bakken.
I brann: Chin-staten er i brann i mars-april hvert år, og setter gjerne noen fly på bakken.

Den burmesiske røyken kommer hvert år med vestavinden. Noen ganger setter røykkonsentrasjonen fly i Burma på bakken, hvis det da ikke er en unnskyldning for kroniske forsinkelser. Røyken er en plage for lungene, men samtidig en nytelse for øyet. Den blålige røyken skaper uttalige diffuse blåner, og sola blir knallrød lenge før den forsvinner bak åssidene. Vi ankommer Hakha klokka ett om natten, filleristet og slitne av de dårlige veiene. Men på myndighetenes representasjonshotell er det ingen som lukker opp. Hotellet er mørklagt og det finnes ikke tegn til liv. Løsningen blir en madrass i et hus like ved babtistkirken. Det gjør meg samtidig til en lovbryter. I Burma er det ikke lov å overnatte privat uten forhåndsgodkjenning fra lokale myndigheter. Det gjelder for utlendinger og for burmesere. I teorien bryter en burmeser loven dersom man overnatter hos en kompis i en annen by uten godkjenning. Det har vært, og er, en anvendelig lov for å arrestere burmesere. Men hvem bryter egentlig loven når myndighetshotellet ikke åpner dørene? Det første natten i Chin-staten blir kort, med en døgnvill hane utenfor vinduet. Dagen etter får jeg vite at statskanalen Myanmar TV (MRTV) kuppet rommet mitt.

Det er forståelig at Chin-mediene ønsket at vi tok den smertefulle reisen hit. Chin-staten er like vakker som den er utilgjengelig. Lokale medier har også hatt vanskelige kår det siste året. Alle de fire avisene som utgis på lokale språk fikk i oktober forbud mot å publisere. Minst to av dem fikk før konferansen lisens. Det trenger ikke å ha noe med mediekonferansen å gjøre, men det er heller ikke noen ulempe at lokale nyheter, samt riksdekkende DVB og utenlandske institusjoner som britiske BBC, tyske DW og norskstøttede IMS er i byen. Chin-staten er den fattigste staten i landet. Mens en fjerdedel av burmeserne lever under fattigdomsgrensen, er tallet i Chin-staten nær tre av fire. Elektrisiteten kommer og går. Vannforsyningen er høyst ustabil, med unntak av myndighetenes representasjonshotell, som har et nesten uetisk kraftig vanntrykk. De færreste husstander har innlagt vann, og utedoene av bølgeblikk skinner i sola. Det er et enormt behov for utvikling, samtidig som Chin er preget av de samme politiske komplikasjonene som i andre etniske delstater, etter flere tiår med undertrykkelse. Befolkningen er spredt, og staten har en halv million mennesker, men samtidig 7-10 hovedspråk og 20-30 ulike språkgrupper, noe som gjør det forholdsvis vanskelig å finne bærekraftige løsninger for mediene. De få som har dukket opp er mer som nyhetsbrev på 2-4 sider med begrenset distribusjon. Det finnes ingen dagsaviser.

Jeg er også i Chin-staten for å lære mer om den politiske situasjonen og de religiøse motsetningene. Undertrykkelsen av kristne har kommet i skyggen av konflikten mellom muslimer og buddhister. Den burmansk-buddhistiske herskerklassen under regimet har systematisk gjort livet vanskelig for den kristne minoriteten i Chin-staten.

Ceu Bik Thwaung er politiker og har ansvar for religiøse spørsmål, og kjemper mot at dette korset skal rives.
Korsets mann: Ceu Bik Thwaung er politiker og har ansvar for religiøse spørsmål, og kjemper mot at dette korset skal rives.

Den ferskeste konflikten handler om et kors som ble reist på en åsside utenfor Hakha for noen måneder siden. De kristne søkte ikke om tillatelse fordi myndighetene aldri har gitt tillatelse til noe lignende tidligere. I god kristen tradisjon satset man på tilgivelse fremfor tillatelse. Det falt ikke i god jord for de buddhistiske lederne i Chin-staten, som følgelig kan rive med loven i hånd. Men korset handler mer om loven, og har forlengst blitt et symbol på undertrykkelsen kristne i Chin-staten har vært utsatt for. På en ås bak Hakha lyser en pagode opp i skumringen, og symboliserer hvem som er sjefen, til tross for at angivelig ni av ti er kristne.

Jeg har spurt politikeren Ceu Bik Thwaung om skyss opp til det kontroversiell korset. Jeg kom i kontakt med ham i 2011. Han drev da et nyhetsbrev om Chin-staten. Etter det har han blitt en sentral politiker, og er i ledelsen i partiet CNDP, hvor han også har ansvar for religiøse spørsmål. Ceu Bik Thwaung skrev nylig et brev til statsministeren i Chin-staten om korset og religiøse motsetninger, som forøvrig Gunnar Stålsett fulgte opp overfor UD og ambassaden. Vi kjører oppover de bratte åssidene på en liten kinesisk moped. Støvet ligger som en sky over grusveiene, og inhaleres sammen med røyken fra skogbrannene. Jeg er ikke korsets mann, men ser samtidig ingen god grunn til at man skal forby et kors på én åsside og tillate pagoder på en annen, spesielt i en delstat hvor rundt 90 prosent er kristne. Statsministeren i Chin-staten har sett de politiske implikasjonene, og skal ha lagt rivningsplanene på is, ihvertfall frem til valget i november. Å rive korset ville vært å kaste på bålet den lille oppslutningen det militære partiet har. På veien opp forteller Ceu Bik Thwaung meg hvorfor bøndene svir av skogene. For det første blir man kvitt ugresset, og det vil gi grobunn for friskt gress til dyra. For det andre gjør brannene jakten på hjort enkelt. Mopeden sliter med å komme opp bakkene, men endelig er vi på toppen. Korset er flislagt med baderomsfliser og er lyssatt med juletrebelysning. På en busk står det et skilt: “Call to me and I will answer you”, signert Jeremias. Jeg ser utover Hakha, mens sola går ned over åssidene og det baderomsflislagde korset.

Det er en kuriøs nordisk link til Hakha. Utenfor konferanselokalene ligger det et kristent museum. Bygget er i reisverk og kledt i panel. Jeg kommer inn fra den ene siden av bygningen, og det slår meg at det kunne vært en norsk hovedgård fra 1800-tallet, men fasaden er i amerikansk stil. Jeg går inn, og ganske riktig. Misjonæren som reiste bygningen heter Erick Hjalmar East. Han var født i USA, men foreldrene var svenske (Carl Peter og Fredrika Oster). East var stasjonert i Hakha mellom 1901 og 1910, og bygde East Bungalow, og det er sannsynlig at inspirasjonen kom fra barndomshjemmet, trolig bygd av hans svenske foreldre. Både interiøret og peisen kunne stått i en svensk herregård. Det morsomme er at den nordiske arkitekturen har satt spor. Selv de mest fattigslige hus er i reisverk og panel, og ligner en komninasjon av en svensk fattig landsby fra 1800-tallet, eller en kulisse fra en westernfilm fra Midtvesten.

Har en amerikansk misjon med svenske foreldre skylde for byggestilen?
Best Western: Har en amerikansk misjon med svenske foreldre skylden for byggestilen?

Ifølge mitt reisefølge er det ingen andre delstater i Burma som har tilsvarende byggestil.

Det ble tre høyst interessante dager på den etniske mediekonferansen, før det er på tide med sju nye timer i bilen tilbake til Kalay. På veien kjører vi forbi to jenter som står i veikanten. En av dem har et sår på armen, men ubetydelig skadet. Vi stopper og hører hva som har skjedd. De kjørte av veien, men klarte mirakuløst å komme seg av sykkelen før den forsvant ned den bratte åssiden. To karer leter etter sykkelen. De har allerede gått hundre meter ned åssiden, men det er fremdeles ingen spor etter sykkelen. Hvor mange som dør på disse veiene hvert år er det trolig ingen statistikk over, men heldigvis ble det ikke to nye ofre i dag. Vi forsikrer oss om at jentene klarer seg, og kjører videre. Vi har et fly å rekke.

Etter seks timer er vi fremme i Kalay. Venting er en vesentlig del av flypassasjerers liv i Burma. Det er egentlig en vesentlig del av all reising i Burma. Det er ingen informasjon om når flyet kommer, trolig fordi flyplassen ikke er informert. En halvtime etter at flyet skulle lette ringer en av journalistene en venn som er på vei med flyet til Kalay, og får vite at det ikke engang har lettet fra Mandalay. To timer etter det får vi vite at flyene er satt på bakken, angivelig fordi det var for mye røyk og tåke i lufta. Det er lørdag, og vi blir booket om til tilsvarende flight søndag. Vi får vite at søndagen pleier å være bra, trolig fordi de fleste går i kirken i stedet for å svi av skogen. Det høres for godt ut til å være sant. Og det er det også. Flyet blir kansellert også dagen etter, og det blir nye ni timers kjøring på landeveien til Mandalay. Og vi som trodde veien til Hakha var dårlig.

Hakha, den største byen i Chin-staten, ligger bratt og høyt (over 2000 moh).
Hakha, den største byen i Chin-staten, ligger bratt og høyt (over 2000 moh).
Veiens hyrde: Jeg er ikke korsets mann, kanskje med unntak av bil- og busskjøring i Chin-staten.
Veiens hyrde: Jeg er ikke korsets mann, kanskje med unntak av bil- og busskjøring i Chin-staten.

De to gutta med våpen hadde full kontroll.
Pysj og pistol: Gevær og pysj går helt fint i Hakha.

7 kommentarer om “Chin-staten: Lang reise til Burmas fattigste stat

  1. I think Mr. Audun’s article looks good even though we cannot read Norwegian language. If someone would help translate this piece into English, many Burmese people may enjoy the literary taste of Audun’s essay-like article. Anyhow, I appreciate the author’s narrative writing concerning trip to Hakha where the Third Ethnic Media Conference took place from 18 to 20 March, 2015.

    1. Thanks a lot, Zin Linn. I am trying to find time to have an English version, or find a translator. I am writing another piece on the media situation, which was the mean lesson learned from the very successful BNI Ethnic Media Conference.

  2. Flott å lese. Var i Hakha i februar i år, og det er som om jeg kunne skrevet det selv. Hakha er en fasinerende by. Synes det var en glimrende ide å arrangere konferansen der.

    1. Takk for hyggelig tilbakemelding. BNI er et unikt nettverk, og mediekonferansen var en suksess. Mange felles problemstillinger for etniske medier ble diskutert, inkludert en merkverdig form for internasjonal konkurranse om å få støtte propagandakanalen MRTV. Ikke noe problem med å gi kurs til myndighetenes medier (som fremdeles mottar en fax fra departementet hver morgen klokka 7 om hvilke nyheter som skal på den dagen), men det er et problem at vridningen i støtten går på bekostning av uavhengige etniske medier. Kommer trolig et blogginnlegg om det i løpet av et par uker.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s