I løpet av en uke er mer enn hundre demonstranter arrestert i Burma, hvor politiet og den fryktede borgervernbevegelsen Swan Ah Shin har stått for en voldsbruk vi ikke har sett på noen år. Blant de fengslede er studentlederne Phyoe Phyoe Aung og Honey Oo, mens Lin Htet Naing og Maung Moccy i skrivende stund er i dekning. Det er allerede skrevet mye om måten politiet slo ned demonstrasjonene, så jeg skal nøye meg med å ta hovedpunktene. Konflikten handler om utdanningsloven og organisasjonsfrihet (som har bred støtte i sivilsamfunnet, gjennom nettverket National Network for Education Reform). Etter at dialogen gikk i lås, markerte studentene motstand ved å gå fra Mandalay til Yangon, men ble omringet av politiet i et buddhistisk kloster i Letpadan. Politiets aksjon skjedde etter at studentene hadde vært innesperret i en uke, i den varmeste årstiden. Tirsdag morgen hadde studentene fått tillatelse til fortsette mot Yangon, som ble raskt kontret av krav om å fjerne alle studenteffekter og flagg. En fastlåst, frustrerende og bokstavelig talt het situasjon førte til konfrontasjon, hvor politiet mistet besinnelsen, og gikk løs på studenter, munker og innbyggere med batongene. Dersom ikke burmesiske myndigheter finner en pragmatisk løsning, og løslater studentene, kan vi få enda en generasjon i fengsel: 2015-generasjonen. Det bør ikke skje. Studentene har alltid hatt en viktig rolle i Burma, og de har også hatt en viktig betydning for meg. Jeg møtte den nye generasjonen studentledere like etter at de ble løslatt i 2011, og har møtt dem jevnlig de siste tre årene. Maung Moccy overnattet på rommet til datteren min i Oslo i 2013, som en del av delegasjon med politiske partier og studenter fra 1988. De foretrakk å bo tett og billig, for å få med flere folk til Norge og Tyskland for å lære om valgsystem og føderalisme. Åtte overnattet i leiligheten vår. Jeg husker spesielt en lattermild kommentar fra Pyone Cho, en av studentlederen fra 1988, da kona mi beklaget at det ble litt tett mellom madrassene: «Don´t worry. We have been in prison for 16 years. This is a luxury». Burmesiske fengsler er en grei standard å leve opp til. Moccy ble venn av familien og barna. I morges sendte han meg en melding om at han var på flukt fra politiet, og at han hadde kommet unna arrestasjonene i Letpadan, men var mørbanket, og regnet med å snart bli arrestert. På flyturen fra Oslo til Bangkok ser jeg at det er han som uttaler seg i en Reuters-sak i The Nation. For et år siden satt jeg og familien med Moccy, Phyoe Phyoe Aung og Lin Htet Naing på restaurant i Yangon, tilfeldigvis like ved Hledan, der politiet aksjonerte i Yangon. Datteren min brukte kvelden på å flette håret til Phyoe Phyoe Aung. Hun ble arrestert første gang i 2007, 19 år gammel. Etter fire år i fengsel ble hun gjenforent med forloveden Lin Htet Naing. De giftet seg i fjor. Nå er Lin Htet Naing i dekning. Ingen av dem har gjort noe annet enn å markere motstand mot en utdanningslov de som studentledere var uenige i.

Hvorfor er myndighetene så redde for studentene? Fotografiet til venstre er tatt 2. februar 2012. Møtestedet var City Star, et nedslitt hotell bak Rådhuset, som var mye brukt av opposisjonelle. Fra restauranten i andre etasje var det lite innsyn og godt overblikk til gaten. Avtalen var at jeg skulle komme først, slik at de selv kunne vurdere sikkerheten før de tok kontakt. I dag høres det nesten konspiratorisk ut, som en overdramatisert kriminalroman. Men for tre år siden var sikkerhetssituasjonen anstrengt, spesielt for studentene. For militære ledere som holder makt høyere enn kunnskap, har universitetsstudenter alltid vært en rød klut. Diktatoren Ne Win sprengte studentparlamentet i Rangoon i luften allerede i 1962, bare tre måneder etter han kuppet makten. Siden den gang har burmesiske studenter blitt kategorisert etter hvilket år regimet slo ned drømmen om demokrati: 1988, 1996, 1998, 2007, og vi får håpe vi slipper å legge til 2015 på denne skammens liste over tapte generasjoner. Møtet på City Star varte i en drøy time. Jeg husker jeg ble slått av at de var så unge, helt i begynnelsen av 20-årene, og allerede hadde sittet opptil fire år i fengsel. Jeg har fremdeles notatblokken fra møtet, og skrev ned et av sitatene: «We are not studying. We are not working. Only walking. Walking around in the streets. If we don’t use the space that has evolved we have nothing«. Å arbeide for demokrati er ingen god karrierevei i Burma. Loven sier at studenter som har vært borte fra studiene i mer enn to år må ha tillatelse fra regjeringen for å ta opp igjen studiene, noe de naturligvis aldri får. Alle studentene har sittet inne lengre enn det. Da blir det mer walking enn working. Studentene lo godt av sitt eget ordrim. Målet var å gjenreise studentorganisasjonen som ble etablert av frigjøringshelten Aung San. De var samtidig opptatt av betydningen av at ABFSU måtte være uavhengig og ikke underlagt krav om myndighetenes registrering og kontroll, noe det var presedens for fra 1940-tallet.

Jeg ble dypt imponert og ydmyk over de unge studentene, og at de fokuserte på konkrete utdanningsspørsmål, mer enn høythengende målsetninger som demokrati og menneskerettigheter. De var ikke ute etter å kaste en regjering uten legitimitet i folket, men å jobbe for studenters rettigheter innenfor reformprosessen. Ingen snakket om revolusjon og massedemonstrasjoner, og lederne har holdt seg til utdanningspolitiske mål. I reiserapporten skrev jeg (forkortet): «Organisasjonen består av unge folk på 19-25 år, som formelt sett er en komité for å etablere ABFSU i Burma som en lovlig studentorganisasjon. Målsetningen er en nasjonal konferanse, hvor lederne skal trekke seg tilbake når faktiske studenter er valgt inn i ledende posisjoner. De har allerede reist rundt i Burma for å etablere lokallag, og pr februar er fire lokallag etablert, blant annet i Bago, Mandalay og Pathein. To av de jeg møtte kom tilbake fra Mandalay samme dag, fra et møte hvor 500 studenter deltok. Studentorganisasjonen har historisk sett aldri trengt å søke tillatelse til å være en organisasjon (en lov som skal gå tilbake til Aung San på 40-tallet), men trenger å jobbe åpent hvis målet er bedring av studentenes rettigheter. De peker selv på kapasitetsbygging som noe av det viktigste i forhold til studentforeninger. Nye ABFSU er i en startfase og trenger støtte til å utarbeide infomateriell, og etterspør også kontakt med internasjonale studentorganisasjoner». Jeg anbefalte for vårt styre at vi holdt tett kontakt fremover, og koblet dem med norske studentorganisasjoner. Norske studenter svarte positivt, og reiste til Burma kort tid etter for å utveksle erfaringer om organisering av studenter. Noen ganger er motivasjonen så sterk at det siste man trenger er penger. I 2012 ville utenlandske penger også utgjort en betydelig risiko. På den tiden var et flere «studentorganisasjoner» fra 1988, med «studenter» i 40- 50-årsalderen. De unge studentenes pågangsmot overbeviste meg om at tiden var moden for et generasjonsskifte. Etterretningen fulgte studentene uansett hvor de dro i Burma, og lokale myndigheter motarbeidet dem aktivt. Da de ønsket å markere 50-årsdagen for sprengingen av studentbygget i Yangon, i 8. juli 2012 (Ne Win blåste bygget i lufta 8.7.62, kort tid etter militærkuppet), valgte burmesiske myndigheter å hente dem inn for avhør i et forsøk på å forhindre markeringen. At myndighetene frykter studentene har historiske grunner. I de store demonstrasjonene i 1988 og 2007 (og de litt mindre i 1996 og 1998) var studentene sentrale. Myndighetenes forakt for studentene ga seg tydelig utslag i at opprørspolitiet, med en nesten fascinerende pasjon, trampet på studentflaggene i Letpadan. Det tragikomiske i saken er at myndighetene hadde lite å frykte fra studentene i 2015, som gjennomførte en fredelig markering. Det var ingen planer om noen massedemonstrasjon. Det er verken vilje i folket eller studentene om å velte regjeringen med slike virkemidler. Det man ønsket var en forbedring av utdanningsloven, på lik linje med de andre i utdanningsnettverket NNER. Det er for all del mange som er kritisk til studentenes marsj. Noen mener studentene indirekte løper myndighetenes ærend, siden de mener regjeringen ønsker uroligheter. 2015 er valgår. Dersom valget blir noe av, og blir fritt og rettferdig, vil det militære partiet etter all sannsynlighet miste regjeringsmakt. Mange frykter motreaksjoner, primært disse tre: 1) Valgfusk. 2) Spille på etniske og religiøs nasjonalisme. 3) Utsette valget på ubestemt tid. Konflikter er et motiv innen alle tre områdene. Valgtidspunktet er satt. Den eneste måten myndighetene kan utsette valget uten å tape ansikt, er dersom uroligheter gjør det «uforsvarlig» å gjennomføre valget, noe mange har interesse av. Vi har sett noen tegn på konfliktretorikk de siste månedene. De militære angrepene i Shan-staten, kombinert med en populistisk anti-kinesisk nasjonalisme fra presidentkontoret. Religiøse lover rettet mot minoriteter, og spesielt muslimene og rohingyamuslimer. Vi ser også en hardere linje mot opposisjonelle og frie medier. Lederen for valgkommisjonen har, nesten oppskriftsmessig, indikert at uroligheter kan true valget. Aung San Suu Kyi uttrykte bekymring for at valget skulle utsettes allerede i oktober i fjor.

Andre mener studentenes marsj var uklok av andre grunner, og særlig fordi man mener det ikke er tiden for å utfordre Thein Sein. Denne holdningen er utbredt blant diplomater og utenlandske analytikere, som mener at softlinerne i regjeringen må beskyttes mot hardlinerne. Slik har vi fått et så stille diplomati at det knapt kan høres, med påstander som at «det ikke er tid for aktivisme», og at sivilsamfunnet og den politiske opposisjonen bør sitte stille i båten frem til valget, for å ikke unødig provosere. Jeg må innrømme at det minner meg litt om argumentet om at kvinner må kle seg sømmelig for å unngå overgrep, slik noen har tatt til orde for i Norge. Et demokrati handler om å kritisere makten hele tiden, og fra første stund. Det å tålmodig vente på den gode diktator produserer sjelden et demokrati i andre enden. Dersom ikke Thein Sein takler kritikk i dag, vil han ikke gjøre det i morgen. Og hvilken rett har vi over 40 år til å fortelle unge burmesere at de må holde seg unna gatene? Det har vært interessant å se uttalelser fra presidentkontoret, om at studentene selv har skylden for hendelsene, og at de heller burde valgt en demokratisk prosess, som defineres som å behandle saken gjennom parlamentet. Det er å snu saken på hodet. For det første kontrolleres parlamentet av det militære partiet og de militære, som ikke er demokratisk valgt. For det andre er denne metoden allerede forsøkt. ABFSU lagde til og med en skyggerapport til utdanningsloven allerede i 2013, men ble ikke tatt alvorlig. Det har vært flere møter og løfter, men de ble ikke innfridd, og da er det en demokratisk rett og markere motstand i det offentlige rom, inkludert en 650 kilometer land fredelig marsj fra Mandalay til Yangon. Med arrestasjonene at frykten tilbake, forhåpentligvis midlertidig, men bekymringen om at de militære ministrene er tilbake er reell. Det er svært lite sannsynlig at myndighetene i Yangon og Letpadan arbeider uten samtykke med den militære innenriksministeren, Ko Ko, som har ansvar for politiet. Dette understøttes av støtteerklæringene fra presidentkontoret. At den brutale borgervernsorganisasjonen Swan Ah Shin er tilbake, har forsterket en dårlig følelse. Vi har tidligere sett hva de er gode, eller dårlige, for. Jeg er spent på hvor raskt studentene løslates. For få måneder siden ville jeg vært sikker på at det ville ta kort tid. Nå er jeg i tvil. Diktatoren Than Shwe har lykkes med nesten alle målene han satt seg da planlegging av reformene startet i 2003. Vestlige politiske og økonomiske beilere står nå i kø, og regjeringen har fått en ny selvtillit. De har et økt rom til å utfordre grensene (som mellom investeringer og menneskerettigheter). Verken den militære offensiven i Shan-staten (hvor bomber har drept kinesiske statsborgere på kinesisk jord), kampene i Kachin-staten, anti-muslimske lover, fengsling av journalister og anklager om systematiske voldtekter har medført annet enn «uttrykk for bekymring» fra vestlige land. Det har utviklet seg en betydelig mistro til det internasjonale samfunnets motiver i Burma. Det gjelder også Norge. Burmesere spør meg ofte om hvorfor Norge ikke lengre sier fra, og hvorfor vi endret vår politikk så fort? En toppstyrt reformprosess som ikke har demokrati som mål, vil ikke nødvendigvis føre til et åpent samfunn. Det er viktig å kombinere med internasjonalt toppstyrt press, og klart definerte forventninger om veien videre . Sivilsamfunnet arbeider for endringer nedenfra, ved å utfordre makten. Dette er bra, men det øker samtidig risikoen for konfrontasjon, dersom man har en sensitiv og lite selvkritisk militær ledelse. Tilbake til studentene. Jeg har kommet meg til Bangkok og ser at Moccy og Linn Htet Naing fremdeles er på nett. Det betyr at de trolig på frifot. Det er ikke noe nytt om Phyoe Phyoe Aung og Honey Oo. At studentene er en bekymring er informasjonsministeren et godt eksempel på. Som en digresjon: Sist jeg møtte ham påpekte jeg at han hadde et telefonnummer som sluttet på 8888, datoen for demonstrasjonene i 1988. Han humret godt og fortalte at han reserverte nummeret for at studentene ikke skulle få gleden av det. 88-generasjonen, med Min Ko Naing og Ko Ko Gyi, ble demokratiikoner ved å sitte fengslet i 20 år. Det hadde vært langt bedre om dagens studenter fikk være med å bygge demokratiet utenfor murene. (Innlegget og bildebruken er avklart med studentene på forhånd)