Burmesiske myndigheters metoder for å slå ned demonstrasjoner de siste ukene har fått det til å gå kaldt nedover ryggen på mange burmesere. Politiet har brukt batongen mot fredelige demonstranter, og man har blåst liv i den forhatte borgervernbevegelsen Swan Ah Shin (som betyr «de sterke» og medlemmene bruker røde armbånd merket med «i tjeneste»). Metodene er altfor kjent. Swan Ah Shin var nærmest en integrert del av USDA, den sivile delen av militærregimet, og hadde som mål å skape konfrontasjoner og slå ned demonstranter på verst tenkelige vis. Mange av medlemmene var kriminelle som ble rekruttert fra fengslene, og de sto angivelig bak Depayin-massakeren i 2003, hvor 70 mennesker ble drept, de fleste NLD-medlemmer. Aung San Suu Kyi var målet for aksjonen, og tilfeldigheter gjorde at hun slapp unna med livet i behold (etterretningssjefen Khin Nyunt har ublygt tatt æren for å ha reddet livet hennes). Swan Ah Shin har gjort et slags comeback de siste ukene, som er like overraskende som det er bekymringsfylt. Først ble bevegelsen satt inn mot demonstrerende tekstilarbeidere. Og nå mot studentene.

Hvorfor er det overraskende? Først og fremst fordi det er vanskelig å se at president Thein Sein og presidentkontoret har noe som helst å tjene på det. Hvorfor blåse liv i en upopulær borgervernbevegelse i et valgår? Hvorfor hente skjelettene ut av skapet når regjeringen har lykkes med å fremstå som reformatorer internasjonalt? Det kunne  selvsagt ha vært et frieri overfor mektige motstanderne av reformene, eller at man rett og slett har gitt opp hele reformprosessen. Men selv da gir det ingen mening å gjenopplive en forhatt borgervernallianse de fleste håpet hadde avgått med døden. Spørsmålet er om hendelsene indikerer en maktkamp internt i regjeringen (et evig tilbakevendende tema). Regjeringen har ikke juridisk kontroll over militæret, og militæret har utstrakte fullmakter i grunnloven, inkludert vetorrett mot grunnlovsendringer, politisk medbestemmelse og kontroll over det nasjonale sikkerhetsrådet. I tillegg har de rett til å utnevne sine egne ministere, blant annet innenriksministeren, grenseministeren og forsvarsministeren. Dersom NLD og Aung San Suu Kyi vinner valget senere i år, vil militæret allikevel utnevne disse tre ministrene. Det sier seg selv at det kan skape farlige friksjoner i enhver regjering. Det kan til og med skape friksjonene i en regjering ledet av det militære partiet USDP.

Ligger årsaken her? Teorier om maktkampen i USDP har vært oppe med jevne mellomrom, hvor en teori er at det aldri har vært splittelse mellom hæren og regjeringen. Det finnes ingen front mellom reformistene (softlinere) og de reaksjonære (hardlinere). Alt er avtalt spill. I dette bildet er president Thein Sein et mykt ansikt utad, mens han står for en langt tøffere politisk linje innad, som gjør applausen fra det internasjonale samfunnet noe flau. En annen teori er at det er en faktisk maktkamp innad i regjeringen, og at det beste kortet vi har er å løfte Thein Sein opp på pidestallen, som en buffer mot reaksjonære krefter. Det internasjonale samfunnet har stort sett valgt den siste forklaringsmodellen, og har lagt eggene i presidentens kurv. Når det er sagt: Splittelsen mellom parlamentets Shwe Mann og regjeringens Thein Sein er reell, og bekreftes langt på vei av presidentkontoret. Forholdet mellom Thein Sein og hærsjefen Min Aung Hlaing har vært mer usikkert. Et par eksempler: I 2012 proklamerte Thein Sein at hæren skulle avstå fra militære offensiver, som hærsjefen fulgte opp med en av de største offensiven mot kachinhæren på mange år. I denne prosessen gikk Thein Sein langt i å beklage at hærens beslutninger ble overprøvd av regjeringen. Etter dette har det vært en betydelig bedre samstemthet mellom de to, for å bruke et begrep fra norsk utenrikspolitikk. I dag er det lite som tyder på en splittelse mellom hærsjefen og presidenten.

Det er nettopp dette som gjør bruken av Swan Ah Shin og politiets voldsbruk mot studentene  så forvirrende. Hvorfor? Det er ingen markant splittelse mellom militæret og regjeringen, samtidig som brutaliteten først og fremst rammer synet på presidentens reformer.  Innenriksministeren, Ko Ko, er en av ministrene som er utnevnt av militæret, og har ansvaret for den sivile politistyrkene som var med på å slå ned på demonstrantene denne uka. Det er ingen hemmelighet at innenriksministeren har vært skeptisk til å ta reformene for langt, og han er kjent som en notorisk militær leder i militærregimet. I fjor høst la Harvard Law School frem en overbevisende rapport som viste at Ko Ko var ansvarlig for alvorlige brudd på menneskerettighetene, spesielt knyttet til militære overgrep i Karenstaten (Kayin), og det ble anbefalt at saken ble tatt opp av en internasjonale strafferettsdomstol. Ko Ko er selvsagt lite interessert i et slikt scenario. Spørsmålet da er om bruken av den forhatte borgervernbevegelsen var en drittpakke til presidenten, eller om det var avklart på forhånd. For de av oss som fremdeles tror på reelt demokrati i Burma er det et valg mellom pest og kolera. For hvis presidentkontoret er involvert er de avkledd seg som en forlengelse av regimet, i større grad enn reformatorene de har langt på vei har lykkes med å fremstå som. Hvis de militære ministrene har opptredt på egen hånd, og forsøker å underminere Thein Sein, er det minst like alvorlig. Dersom de i tillegg har støtte fra hærsjefen, som er i ferd med å sminke seg for presidentembetet, kan det indikere et bekymringsverdig strategisk skifte i burmesisk politikk, med en langt mer konfronterende politikk mot opposisjonelle. Det som er sikkert er at folk som Ko Ko (og Aung Thaung, som interessant nok er en protegé for Shwe Mann, og en rekke andre) ser på åpenhet som en trussel, også med tanke på deres personlige sikkerhet. De er representanter for krefter som står bak en nesten ufattelig brutalitet og brudd på menneskerettighetene, og de har utstrakte økonomiske interesser i å opprettholde et militært hegemoni. En tredje mulighet er at borgervernsorganisasjonen har gjenoppstått helt på egen hånd, men jeg kjenner ikke en eneste burmeser som tror på det.

Det er viktig å huske på at de militære økonomiske konglomeratene (MEC og MEH) lever i beste velgående, og er vant til å kontrollere hele verdikjeden fra konfisering av eiendom til industrialisering, som nå er under press av internasjonale investorer og lovendringer. De mest lyssky delene av de militære virksomhetene tåler rett og slett ikke dagens lys, rettere sagt demokratiet og åpenhetens lys. Ser man på de militære interessene i jadeindustrien i Hpakan i Kachin-staten, og analyserer disse opp mot hærens angrep på kachinhæren, før, under og etter fredsforhandlinger, er det ihvertfall vanskelig å se at regjeringshæren har vist en spesielt imponerende vilje til fred. Det samme kan sies om demokratiseringsprosessen. Diktatoren Than Shwe og hans militære regime var hjernen bak reformene. Det var tross alt de som definerte hele den prosessen som Burma har gått igjennom, i kompaniskap med den beryktede etterretningssjefen Khin Nyunt (før han falt i unåde). Reformprosessen har frem til nå i liten grad truet interessene til den militære overklassen. Tvert i mot har de profittert stort på reformene, ikke minst økonomisk. De sju skrittene mot et disiplinert demokrati var svært godt gjennomtenkt, hvor grunnloven garanterte hæren politiske rettigheter, inkludert vetorett mot demokratisering og fred. Det åttende skrittet, det avgjørende skrittet mot et reelt demokrati og politiske løsninger for en varig fred, som også må inkludere en diskusjon en grunnloven, er langt mer vaklende. Håpet er at burmeserne har fått selvtillit nok til å opponere mot urett, og det er akkurat det vi nå ser. Det er det som gjør voldsbruken så skremmende. Er den nye linjen et uttrykk fra militær side om å miste kontrollen, og hvordan vil det slå ut?

Det er åpenbart at militære ledere står i veien for en videre demokratisk utvikling, og det spiller forholdsvis liten rolle om presidenten heter Thein Sein, Shwe Mann, Min Aung Hlaing eller Aung San Suu Kyi, så lenge militæret sitter med vetorett over utviklingen. De siste ukene i Burma bekymrer fordi vi ser konturene av en langt mer aggressiv statsmakt, som er villig til å vise muskler, også overfor det internasjonale samfunnet og pragmatismens fanebærere: Diplomatene. I Kokangkonflikten går hæren inn med en massiv offensiv, kombinert med en nasjonalistik retorikk mot annektering av kinesiske grupper, som savner rot i virkeligheten, og hvor man åpenbart forsøker å trekke inn kachinhæren. Dette har skapt frykt for en offensiv i nord (på samme måte som man fikk en offensiv i øst, mot karenhæren, på 1990-tallet), hvor burmesere stadig oftere frykter en Sri Lanka-strategi, hvor hæren vil gå inn med massiv kraft overfor noen få etniske minoriteter. I forhold til den politiske reformprosessen har hæren allerede satt foten ned for vesentlige grunnlovsendringer, samtidig med at demonstrasjoner er møtt med en brutalitet vi ikke har sett på en stund, ihvertfall ikke i Yangon. Det er opp til presidenten å vise at han både har vilje og evne til å drive reformene i riktig retning. De siste hendelsene understerker betydningen av at det internasjonale samfunnet er beredt til å bruke andre virkemidler enn pragmatisme og relativisering, kombinert med fortsatt støtte til de mest toneangivende påvirkningsaktørene i Burma. Men det er fremdeles få tegn til en realitetsorientering. Til det har man investert for mye i Thein Seins presidentembete.