Hvordan en viktig folketelling ble en kime til konflikt

Den forestående folketellingen i Burma (Myanmar) er viktig, men har bidratt til unødig uro og splittelse. Registrering av etnisitet og religion er svært sensitivt, noe FNs ekspertteam tilsynelatende underkjenner. Å telle en befolkning er viktig, og det er bra at burmesiske myndigheter får hjelp til dette, men måten FN-organet United Nations Population Funds (UNFPA) har gjennomført sitt oppdrag på, vitner først og fremst om hva som skjer når man går inn i en kompleks kontekst uten å ta høyde for det. En talsperson for uttalte nylig til burmesiske aviser: ”Vi gir tommel opp for myndighetenes folketelling. Nå er det opp til det burmesiske folket” (..). ”Myanmar drar nytte av spesialister fra 20 ulike land som bidrar med ekspertise i ulike former.» Det internasjonale samfunnet bidrar angivelig med 270 millioner kroner til folketellingen, trolig mer, hvor Norge er en betydelig bidragsyter. UNFPA har allerede samarbeidet med myndighetene i 18 måneder i planleggingen.

Det høres jo fint ut. Det er mange eksperter og mye penger. Folketelling er helt avgjørende i dette landet. Alle er enige om det. Myndigheter må vite hvor folk bor og hvor mange som bor her. Planlegging utfra reelle behov har vært en mangelvare de siste 50 årene. Men når man skal gi råd om å telle religion og etnisitet må man vite hva man driver med, og skjønne hvor sensitivt dette er, så man ikke skaper mer trøbbel enn nødvendig. Spørreskjemaet UNFA stiller seg bak har allerede laget store problemer midt i en skjør reformprosess, som vitner om en enestående mangel på forståelse av etniske forhold. Det er selvsagt en mulighet for at myndighetene har lagt føringer UNFPA ikke kan gjøre noe med, men hva får man da igjen for alle millionene og alle ekspertene?

Hva får man igjen for å ta med etnisitet og religion i denne folketellingen? Forskere i PRIO og International Crisis Group har unisont påpekt hvor splittende en slik kategorisering vil være, og anbefaler å ta ut etnisitet og religion i denne runden. Jeg skulle ønske burmesiske myndigheter og UNFPA hadde fulgt det rådet. Dersom man allikevel insisterer på å telle religion og etnisitet må man i det minste sette inn ekspertisen på å gjøre skjemaene for etnisitet korrekt, for å redusere risikoen for at det i seg selv skaper splittelse. Folketellingsskjemaet tar utgangspunkt i at det er 135 «nasjonale raser» i landet (rasebegrepet lever i beste velgående her), et tall som er hentet fra regimets folketelling i 1983. Tallet må forøvrig tas med en klype salt, siden diktatoren Ne Wins lykketall var ni, som er summen av 1, 3 og 5. Dette var for øvrig grunnen til at han innførte seddelverdier som gikk opp i 9, som utløste demonstrasjonene i 1988. Nok om det.

Jeg bodde i Yangon i mars 2014, og ble telt, med et mindre detaljert skjema enn burmeserne.
Jeg bodde selv i Yangon fra desember 2013 til april 2014, og ble telt i folketellingen, riktignok med et mindre detaljert skjema enn burmeserne.

Hvor gikk det galt? Skjemaet som legges til grunn stemmer ikke med virkeligheten. Etniske grupper som har vært i landet i århundrer er ikke inkludert. Andre etniske grupper som er inkludert eksisterer ikke, eller referer til et geografisk område, ikke etnisitet. Enkelte etniske grupper mener de feilaktig er sortert under det burmanske flertallet, eksempelvis tavoyere. For å ta et eksempel fra Kachin-staten. I Kachin-staten er det seks folkegrupper (noen anerkjenner riktignok sju). Disse folkegruppene har mye til felles, så mye at de fleste omtales som underkategori av Kachin-folket (men dette anerkjennes ikke av alle). De seks ulike gruppen er: Jingpaw, Lisu, Rawang, Zaiwa, Lashi og Lawngwaw, som i folketellingsskjemaet har fått hver sin tallkode, og det er bra. Det som ikke er så bra er at «kachinfolk» har fått sitt eget nummer på lik linje med undergruppene. De aller fleste vil naturligvis krysset av for sin egen undergruppe, og ikke kachin, som ligger et nivå over. Når få vil krysse av for «kachin» frykter lokalbefolkningen at folketellingen er begynnelsen på slutten for Kachin-staten. Hvorfor ha en egen stat, når få oppgir «kachin» i en folketelling? Personlig har jeg liten tro på folketellingen vil bidra til å splitte opp stater, men min holdning er uviktig. Det viktige er hvordan dette oppfattes lokalt. Skjemaet tar høyde for flere grupper enn det som eksisterer i Kachin-staten, hvor enkelte geografiske områder er registrert som folkeslag. Det er heller ikke så bra at man har feilstavet et av navnene, slik at det på lokalt språk betyr «idioter». Det er jo folk som blir fornærmet over slikt. Hvis det på et skjema i Norge hadde stått «idiotene fra Oslo» er det en fare for at noen hadde reagert. Å gå inn med ekspertise om folketellinger krever innsikt i lokale forhold. I dette tilfellet hadde det vært tilstrekkelig å kontakte én person som bor i Kachin-staten.

Er dette uvesentligheter? Det viktige er å telle innbyggerne med tanke på nasjonal planlegging. Kan ikke dette forsvare at man også teller etnisitet og religion? Er det ikke greit når myndigheter sier at folketellingen ikke skal brukes politisk? Den underliggende utfordringen er at Burma har vært et militærdiktatur i 50 år, med ufattelige overgrep, spesielt rettet mot etniske og religiøse minoriteter. I Kachin-staten pågår kamphandlinger og overgrep fremdeles. Å ikke ta inn over seg en slik underliggende kløft av mistillit i en folketelling er direkte uansvarlig. De samme feilene går igjen i de fleste delstatene, men har fått ulike uttrykk. Enkelte grupper er også sterke tilhengere av folketellingen, men ofte fordi de ser det som en mulighet til å bevise sin dominans. Chin-staten er ett eksempel. I Rakhine-staten vil registrering av religion øke konfliktene uansett utfall. Transnational Institute lanserte i går en god rapport folketellingen. I sum bidrar registrering av religion og etnisitet til å skape splittelse uten nevneverdige positive sider. Da bør man helst la være. I et fersk intervju forklarer UNFPA valget med at «burmesiske myndigheter hadde godkjent å ta med etnisitet, religion og type ID-kort for å innhente demografisk og sosioøkonomisk informasjon som vurderes som essensielt for å forstå landets utviklingsmessige behov». Og da er det liksom greit?

De religiøse spenningene er allerede så sterke at de kan slå beina under reformene, hvor militæret har en grunnlovsfestet makt til å ta over makten av sikkerhetsmessige grunner. Noen mener til og med at militæret gjør sitt ytterste for å øke konfliktnivået, noe militære offensiver i tiden rundt fredsforhandlingene i Kachin-staten indikerer. Vi ser tydelige trekk på at den burmansk-buddhistiske sjåvinismen som regimet forfektet lever i beste velgående og er på vei opp i takt med at xenofobien øker. Svært mange munker har tatt en aktiv rolle for å forsvare nasjonale buddhistiske verdier, og mener Aung San Suu Kyi ikke er verdig å bli president, fordi hun gikk imot et drøyt lovforslag som gjør det vanskelig for buddhister og muslimer å gifte seg. Ifølge folketellingen fra 1983 var det fire prosent muslimer og fire prosent kristne i dette landet, som trolig allerede da var en underdrivelse. Motsetningsforholdet mellom buddhister og muslimer er skremmende, med stadige overgrep, kombinert med ytterliggående retorikk spesielt rettet mot den muslimske minoriteten. Hva hvis folketellingen viser at det er dobbelt så mange muslimer som estimert? I dagens situasjon kan dette i seg selv utløse kraftige spenninger.

I en pressemelding fra januar skriver UNFPA at det internasjonale tekniske teamet har gitt «tommel opp» for burmesiske myndigheters gjennomføringsplan, og at folketellingen vil være i henhold til internasjonale standarder. Alle tommelfingerreglene er brutt og allikevel er det tommel opp? Regjeringen sier folketellingen ikke er politisk, men religion og etnisitet er noe av det mest politiske i dette landet. Sjåvinismen fra det burmanske regimet sørget i årtier for å utestenge etniske grupper fra ledende posisjoner. Fordi både religion og etnisitet står oppgitt på ID-kortet er det ganske enkelt å sette dette i system. Etniske minoriteter står nå sammen for å markere motstand mot det UNFPA roser opp i skyene. Et av de viktigste temaene for de etniske minoritetene er fred og politisk medbestemmelse. Det er synd at de må bruke tiden på å sloss mot et splittende skjema UNFPA har velsignet.

NB! Først publisert i Dagsavisens Nye Meninger 25. februar 2014.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s